Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Britney suger

«Postmodernism is finished in philosophy», sier filosofen Julian Baggini. Ok, men ideene lever videre. Iallfall de populariserte sideffektene av dem. Tvilen, toleransen, både-og-perspektivet. Postmodernismens avvisning av de store fortellingene har tvunget oss til ydmykhet og gitt oss en sunn forståelse av verdens og livets uendelige kompleksitet. Bakdelene er åpenbare: handlingslammelse og flytende grenser på alle livets felter. Høyt og lavt veves inn i hverandre på en måte som gjør det mulig for taleføre mennesker å kaste ut meningsløse utsagn som «jeg er på parti med framtida, og bare det». Alt som er «nytt» og «originalt» – for en gangs skyld er anførselstegnene oppriktig ment – er bra, mens de som forfekter ulike men, blir brennmerket som dinosaurer og konservative surmager. Som andre har påpekt: Dette har passet nyliberalismen som hånd i hanske. Den slitne klisjeen (hånd i hanske) er valgt med omhu. For det som kommer nå er sunt og moralistisk gammelmannspreik. Og kanskje i takt med en gryende «alvorlig» zeitgeist. Tilgi meg for å slå inn vidåpne raddisdører, men jeg føler nemlig sterk trang til å bidra til et opprør mot 00-tallets popmusikk, og spesielt symbolet på den: barbiefantasien Britney Spears. Denne talentløse og fabrikkerte «artisten» får stadig fete overskrifter, ikke minst i Akersgata, som tross for slakt og konstatering av Spears' ubetydelighet, stadig pumper på med info om hennes «ville og gale» livsstil, som inkluderer skumle saker som hasj, sprit, sex, psykiske problemer. Hele pakka. Spears er plastikk. Ikke-virkelig. En konstruksjon. Helt fra hun som åtteåring ble tatt opp på NYC Professional Art School, har ekle mennesker møysommelig kreert et popkulturelt monster som passer vår gjennomkommerse tid som, ja, hånd i hanske. Spears har ingenting å melde og er helt uten edge. Likevel har hun solgt over 50 millioner plater. Som en dyppolitisert kollega sa her forleden: Spears er et nyliberalistisk produkt. Joa. Det faen meg noe i det der. Jeg har ingenting mot populærmusikk, selvsagt (hvem har vel det, bortsett fra de unge gamle med nerdesveis, terylene-bukse og leilighet i Roma), men for tida er popmusikkfeltet en hegemonisk tumleplass for shabby bakmenn med, for å være forsiktig, tvilsomme holdninger. Og verdens engang viktigste musikkformidler, MTV, er gjennomsyra av pulepop og sex-realityserier. Stakkars Britney suger. Det var godt å få sagt det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen