Vi krysser av i rubrikken for «turist» når vi skal søke visum, selv om det ikke er helt sant. Anonym turist ville passet oss bedre. Ikke har vi påfallende stor ryggsekk og rastahår, og heller ikke kamera hengende rundt halsen. Likevel er vi rystende klar over at de lokale oppfatter oss som turister og at vi går rundt som levende målskiver for deres oppmerksomhet. I brosjyren vi får utdelt på flyplassen står det at vi må være oppmerksomme på at det dessverre finnes personer som kan være plagsomme og som turister bør passe seg for. Med en gang vi løfter blikket fra brosjyren er det en vennlig sjel som spør om vi trenger hjelp med bagasjen. Nei takk, sier vi og tenker på historien vi nettopp har lest fra en flyplass der lokale sjarmører tilbyr seg som bærere mens deres hensikt er å bære bagasjen hjem til seg selv og ta alle verdisakene. Nei takk sier vi igjen til den ene etter den andre mens vi sleper på den blytunge kofferten samtidig som vi manøvrer businesstrillekofferten og skulderbagasjen på en kjekk og ubesværet måte. Ikke en tralle i sikte.«Unngå de hvite taxiene, og ta alltid de mørkeblå som har taksameter», står det i den medbrakte reisehåndboka. Køen av tilbydere er så tett at vi knapt ser farven på taxiene. Etter å ha sagt nei takk til alle sammen, følger de likevel etter oss i lang rekke for å se hva som skjer. Vi må på en eller annen måte få sjekket utstyret i en taxi av riktig farve, men for å få utført denne handlingen må vi sette kofferten fra oss uten å slippe den helt av syne. Denne manøvren er ikke helt enkel, særlig ikke med mange tilskuere rundt som bare venter på en anledning til å grabbe bagasjen vår og slenge den inn i bagasjerommet uten at vi kommer med.