Det var i helgen en gang at jeg lot skoene mine synke ned i våt mose, og dette var mens solen allerede hadde forsvunnet halvveis ned bak en taggete granhorisont. Den var rosa. Og rosa var også vannet som kom til syne foran meg, og jeg tenkte at det var da voldsomt til rosa og oransje og vann og solnedgang. Det var da jeg så elgen. På en bakketopp rett foran meg skuet den inn i solnedgangen. De siste strålene glinset i pelsen. Noen dager før dette hadde jeg møtt en gutt fra Unge Høyre. Det var nok den blå skjorta som gjorde utslaget. Eller nei, de nypussede skoene. Håret som krøllet seg svakt i nakken og sto friskusblondt til fregnene. Ordene hans som var så utpreget vestkant og avslørte kjennskap til de grunnleggende liberalistiske verdier. Han var bare 16 år. Hadde eget firma, fordi det er viktig å forstå hvordan verdier skapes. Øynene hans vek ikke et sekund, de var trent til å holde blikket selv når bølger gynger som verst under seilbåten til faren hans. Jeg ble satt ut av både elgen og Unge Høyre-gutten. Elgen var mest komisk, mens gutten i den blå skjorta var skummel der han sto framfor meg som selve Unge Høyre-formen. Ideen. Klisjeen. Det typiske som bare tipper over og blir for mye. En for formfullendt klisjé. Som når SV-dama faktisk har lange lilla skjørt, drikker rødvin og bare hører på P2. Som når håndverkeren står med hodet under vasken og flekker rørleggersprekken. Som når finnen drikker seg stupfull og tar livet av seg. Det tipper over for oss, fordi vi er opplært til å tenke at stereotypier er farlige. Folk er jo ikke sånn eller sånn. Vi er originale individer, alle som én. En troverdig person, eller elg, kan ikke være en stereotypi. Derfor er folk dødsgode på å skaffe seg et eller annet som bryter med det typiske. Sånn får vi fotballspillere med diamanter i ørene. Per-Kristian Foss som er oppvokst i Gamlebyen. Julia Roberts som trives best i jeans og t-skjorte. Rockestjernen som er akademiker samtidig. Og akademikeren som bruker ettermiddagene på bingoen på Carl Berner. Og så er kanskje akkurat den påtatte bingoen mye eklere enn et dyr i solnedgang. Den innøvde annerledesheten, elgen som resolutt og selvbevisst snur i lysningen når sola går ned i vannet. Bedre da å trave inn i den klamme gullrammen. Være elgen som bare står der og slikker de siste solstrålene. Helt tilfeldigvis.