Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Barnehage, hey, hey, hey

[]
  • Problemene oppstod først da vi skulle finne på et slagord. Inntil da hadde oppkjøringen til 1. mai-toget gått på skinner. Lerret og tekstilmaling fantes i bøtter og spann på det lokale hobby-senteret. Vi malte i to farger på tørkeloftet hjemme hos oss. Vi fikk pressedekning. Vi fant, etter litt om og men, vår pulje på Youngstorget. At det skulle være så inni hampen vanskelig å komme på et fengende slagord kom litt bardus på meg. Hadde vi ikke fem-seks av Norges mest lovende yngre og eldre forfattere i vår seksjon? Det hjalp ingenting. Kan det ha noe med å gjøre at samtlige i all hovedsak er prosaforfattere? En del av forslagene, som kom opp under frokosten, så lovende ut på papiret. Slynget ut i det fri falt de alle platt til jorda. Slagord, skjønner dere, er en egen sjanger. Allitterasjoner er et godt utgangspunkt. Kloke koner. Viktigst av alt er trolig rytmen. Vonde minner. Rim hjelper, men er ikke nødvendigvis nok. Aldri mer strikkepinner. Etter å ha gått i pinlig taushet fram til Glasmagasinet, gaulet jeg til slutt i ren desperasjon: Barnehage, barnehage, hey, hey, hey. Yeah. Ja, hvor får jeg det fra? Langt bak i knollen toner sikkert Ramones-klassikeren Gabba, Gabba hey. Dessuten forsøkte jeg å variere hey, hey, hey litt sånn Raga Rockers-aktig. Skjønner du hva jeg mener? Åh, hey, hey, hey. Hey, hey, hey. Hey, hey, hey. Neste år kunne jeg tenke meg å gå sammen med min egen fagforening. Men Norsk Journalistlag er jo ikke representert i toget. Dette har vel med troverdighet å gjøre. Redsel for å bli oppfattet som Arbeidernes Rikskringkasting. Kanskje det er på tide å slappe litt av på det der. Slagordene står jo i kø. Ingen jobb-sjangs etter fylte 40. Frilans og rettsløs. Selv Carl Ivar Hagen markerer jo 1. mai. 1. mai-toget er ikke spesielt barnevennlig. Det er varmt. De litt større barna skriker etter is. Stemmen til LO-leder Gerd Liv-Valla smeller som pistolskudd over torget. Når vi endelig kommer oss i bevegelse har ungene i barnevognene sovnet for lenge siden. Flere foreldre ser ut som de kunne tenke seg å krype sammen i fosterstilling sammen med sine barn. Noen sakker akterut, og ramler inn i den fargerike seksjonen til de tamilske tigrene eller kvinnegruppa Ottar. Nei, dette blir for pyntelig. Vi er ikke så mange i vår seksjon, men vi bærer da for pokker sinnet til hundrevis, ja tusener av foreldre som ikke vet om de kan gå tilbake på jobb til høsten. Til sist er det nettopp kvinnegruppa Ottar, eller er det Kvinnefronten? som kommer oss til unnsetning. Idet vi går inn i tunnelen under Deichman kommer endelig det vi alle har ventet på. Slagordet. Ei jente roper: Hva vil vi ha? Barnehager, skriker vi. Når vil vi ha det, hyler hun retorisk. Nå!, svarer vi kontant. A two way monologue. To grånende damer på fortauet klapper spontant når de ser oss. Dæven, dette svinger. Hey, hey, hey, du liksom. Vi har gjort oss fortjent til en caffé latte nå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent