En urettferdig tung bør
- Har du hørt den etiske fordring? Den går så här: «Du skal ta vare på det liv som blir lagt i dine hender.» Fordringen ble lansert på 1950-tallet av den danske teologen K.E. Løgstrup. Han studerte fenomener i folks hverdag og var opptatt av at etiske situasjoner ikke kunne diskuteres med objektiv distanse. Etikk handler om å gå inn i situasjoner, det handler om følelser og engasjement, mente Løgstrup. Et fenomen han var spesielt opptatt av var tillit. Det ligger naturlig for oss å stole på hverandre, mente han. Tillit er noe av det mest menneskelig vi har. Det er ikke noe vi har lært oss til, det er noe vi har fått, akkurat som et spedbarn får melk av sin mor. Hvis ikke vi har tillit kan vi heller ikke leve. «Slik alt holder og blir holdt av noe annet enn seg selv», heter det i diktet til Stein Mehren. Et hvert forhold mellom mennesker er et tillitsforhold. Ofte skal det ikke mer til enn at øyekontakt opprettes. Mandag 5. april, samme dag som det brutale ranet i Stavanger reiste 10 etiopiere et telt i Svolvær sentrum. Asylsøkerne, som har fått endelig avslag på asylsøknaden sin, hadde fått 14 dager på å komme seg ut av asylmottaket. Fra 2004 har regjeringen innført bortfall av botilbud for asylsøkere som har fått endelig avslag. Problemet med disse asylsøkerne er at de ikke har noe sted å dra. Etiopia vil ikke ta dem imot. For å illustrere sin retts- og statsløse situasjon ville de flytte ut i telt. «Jeg har bedt dem om ikke å bo i teltet» sa lederen for støttegruppa til etiopierne, Kjersti Ryan. Jeg intervjuet henne for avisa Vårt Land: «Hvorfor ikke?», spurte jeg. «Jeg kan ikke ta ansvar for helsen deres. De er sultestreikende på ellevte døgnet, også skal de i et telt i vinterkulden», sa hun. Jeg la fra meg blokka og vi fortsatte å snakke. At akkurat hun var engasjert i deres sak var ganske tilfeldig. Hun var blitt venner med en av de etiopiske kvinnene. Da kvinnen fortalte at de hadde bestemt seg for å sultestreike, følte Kjersti at hun ikke hadde noe valg. Hvis hun ikke organiserte en støttegruppe som kunne prate med pressen, ville sultestreiken forbigå i stillhet. Hun måtte ta vare på det livet som var lagt i hennes hender. De bur ut på ein plass der som ingen kunne tru at nokon kunne bu, asylsøkerne våre. De klorer seg fast til det de har fått. I Svolvær, på Tingvoll, i Honningsvåg og fjellbygdene i Hallingdal setter de inn all energien de har på å vise at de har ressurser som kan komme det norske samfunnet til gode. I bygder som er truet av fraflytting skaffer de seg jobb og venner. Likevel må de ut. Det gir ingen mening i et land som trenger arbeidskraft. Vi snakker om hvordan vi skal integrere arbeidsinnvandrere mens vi har godt integrerte asylsøkere som bare har ett ønske: Å få tillatelse til å bo og jobbe her. Man kan angripe kommunalminister Erna Solberg for dårlig innvandringspolitikk. Men også for å gi kommunene liten grad av selvstyre. Flere ordførere har ytret seg om hva de synes er en umenneskelig og ulogisk asylpolitikk. «Vi er helt hjelpeløse. Dette er mye vanskeligere enn kampen om kommuneøkonomien, sa ordfører i Tingvoll, Kristin Sørheim til Klassekampen i februar. «Vi kjenner dem alle, og vi har så inderlig bruk for dem.»Bak hver eneste utsendingssak står en støttegruppe. I de mest langvarige sakene har støttegruppene blitt enkeltpersoner. Et sted på Vestlandet er det en dame som vet at hvis ikke hun følger og henter barna fra kirkeasylet til skolen og barnehagen, er det ingen som gjør det. Hun vet at barna føler skam over at foreldrene sitter i kirkeasyl, en skam de ikke tør å fortelle foreldrene. Regjeringen gjorde det lett for seg da de flyttet siste klageinstans fra justisministeren til den upersonlige «Utlendingsnemda». Maktpersoner gjemmer seg bak en ansiktsløs nemnd. Mens vanlige folk går ute i verden og får øyekontakt med mennesker som trenger dem. Kvinner og menn som har tatt den etiske fordringen har fått ansvaret for hele den miserable asylpolitikken i fanget. Det er en urettferdig tung bør.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn