I dag slipper Mordechai Vanunu ut av det israelske Shikma-fengselet etter å ha sittet inne i 18 år for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram til avisa The Sunday Times. Vanunu står som en representant for de ytterst få av oss som våger å stå opp mot overmakten, uansett hvilke personlige konsekvenser det måtte medføre. I et dikt han skrev mens han satt inne, heter det: «Jeg hadde ikke noe valg. Jeg er den lille mann, en borger, en helt alminnelig fyr, men jeg må gjøre min plikt. Jeg har hørt stemmen til min samvittighet, og det er ingen steder å rømme til». For Vanunu har ikke omkostningene vært små. 11 av de 18 årene i fengsel har han tilbragt i fullstendig isolasjon i en enecelle. Likevel har ikke oppholdet bak murene knekket ham. Til tross for at avsløringen av Dimona-anlegget i Negev-ørkenen ligger 18 år tilbake i tid, får ikke Vanunu nå sin frihet. Han blir utsatt for strenge sikkerhetstiltak, angivelig for å hindre at han avslører flere hemmeligheter. Vanunu kan ikke forlate Israel, han får ikke pass og kan ikke snakke med utenlandske ambassader og utlendinger. Han får heller ikke snakke med pressen, selv om han allerede har rukket å bryte dette påbudet. Vanunu kan ikke oppholde seg i nærheten av grensene eller internasjonale flyplasser. Hvis han skal sove noe annet sted enn hjemme må han si fra 24 timer i forveien. Disse tiltakene er i praksis en husarrest med tilnærmet brev- og besøksforbud, kombinert med konstant og døgnkontinuerlig overvåking og telefonavlytting. Disse tiltakene betyr en fortsettelse av den psykiske terroren Vanunu ble utsatt for mens han satt i fengsel, og innebærer at han i praksis ikke får sin frihet. Tiltakene mot ham er også et uttrykk for de trange rammene den israelske fredsbevegelsen opererer innenfor. Fremdeles ser man i Israel på Vanunu som en landsforræder og en quisling. For oss andre er han et stort forbilde i kampen for en mer fredelig verden.