For snart ett år siden bebudet professor Bernt Hagtvet det endelige oppgjør med ml-bevegelsen. Han lovet oss at samvittighetsfulle og angrende medmennesker skulle stå frem og bekjenne åpent om syttitallets gruoppvekkende udåder. Både overgripere – altså eks-ml-ere – samt ofre skulle bidra til allviterens sannhetstog mot de mest forherdede forbryterne i norsk etterkrigshistorie. For opplyste han ikke at rebellene var rede til å ta livet av sine egne foreldre og at han skulle føre vitner for påstanden? Jo da, jeg vet jeg kommer til kort som ironiker, men sannheten er at jeg har gått surr i tellinga hva uteblitte oppgjør med de ildrøde angår. Dessuten gnages jeg av spørsmålet om nødvendigheten av å vie en gjeng bestående av ubetydelige noksagter så mye oppmerksomhet over så lang tid. Enkelte avsa sin dødsdom over AKP(m-l) allerede i stiftelsesåret 1973.I stedet for å plage folk med evneløst grinebiteri, bør jeg hente formannen frem fra glemselens skuffer. «Gjør en dårlig ting til en god ting.» Og en annen revolusjonær påbød oss å gjøre vel mot våre motstandere. Omtrent slik lød sitatene, og for undertegnede kan det bare bety at jeg må yte professoren en liten håndsrekning. Han har åpenbart ikke evnet å finne bevis for voldsutøvelse i rørsla (ml-bevegelsen), og det er her min personlige betroelse kan bli mer enn gull verd.