I en pågående debatt om forbruk, frihet og naturressurser de siste ukene har Erling Fossen 13. april et innlegg i Klassekampen hvor han framfører noen tanker om utnyttelse av naturressurser for å bekjempe fattigdom som jeg synes fortjener noen kommentarer. Det er godt å vite at vi er på samme lag, at vi deler målet om at bekjempelse av fattigdom er den største globale utfordringen i dag. Det virker imidlertid som om vi har ganske forskjellige oppfatninger om hvilken betydning en balansert og fornuftig beskatning av naturressursene har for å oppnå dette målet. Videre later det til at Fossen ikke har fått med seg at det faktisk er fattige folk i sør som utallige ganger har stått i første linje for å forsvare sine naturressurser mot rovdrift og ødeleggelse, på tross av løfter om arbeidsplasser og utvikling. Det er over et kvart århundre siden fattigbønder i indisk Himalaya først brukte sivil ulydighet mot storstilet tømmerhogst i deres leveområder, fordi de så klart at dette ville frata dem brensel, mat og skape erosjon som ville ødelegge jordbruksland og vannkilder. Hver dag kjemper folk i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og andre steder mot eksterne, kapitalsterke krefter som ønsker å høste av naturen for rask profitt og har liten interesse av langsiktig lokal utvikling. Vi ser det så ofte; det er de marginaliserte befolkninger som først blir fortrengt og får lide når naturressursene overbeskattes, og det er de som fra før har makt og ressurser som blir enda rikere. Det biologiske mangfold er trolig den viktigste naturressurs vi har, fordi når en art eller en sort forsvinner, kan den aldri komme tilbake. Fossen har rett i at de fleste fattige i Sør ikke vet hva «biodiversitet» betyr, men han må forstå at de likevel bruker og forvalter dette mangfoldet for å overleve. Sortsmangfoldet i matvekstene er grunnlaget for all planteforedling som igjen bidrar til produksjonsøkning, samtidig som det gir beskyttelse mot klimaskader, sykdommer og skadedyr. Fattigbønder som først og fremst produserer mat for sin egen familie, har ikke råd til å kjøpe såfrø og kunstgjødsel, og må stole på sorter tilpasset lokale forhold. Vi kan ikke avfeie biodiversitet som noe uinteressant for verdens fattige, når en stor del av verdens fattigste er avhengige av dette mangfoldet i sin daglige kamp for å overleve. Kjære Fossen, husk til en annen gang at biologisk mangfold ikke bare dreier seg om ulv og orkideer, men i like stor grad om jordbrukssystemer som for Asias og Afrikas fattige.