Det er vår, og det skurrer i nese og hals for alle oss stakkars allergikere. Systemet snurpes igjen, og det snorkes om natta. Uansett: ikke nok et lite sukk om allergienes forferdelser; et av tabloidpressas absolutte favorittemner om dagen. Nei: Denne lille, slentrende teksten skal handle om langt viktigere ting. Jeg grubler den ut mens jeg rusler ned til Grønlandsleiret fra min kjære Carl Berners plass, og ungbjørka puffer ut sporer og drit slik at tungpusten slår inn allerede ved Munchmuseet. Men det hadde seg nå slik at jeg gløtta på den undervurderte filmen «13 dager» søndag kveld. Roger Donaldsons pedagogiske framstilling av Cuba-krisa er intet mindre enn en sober og nøktern amerikansk film; en film som funker både som historieleksjon og menneskelig drama. Mye takket være den kanadiske skuespilleren Bruce Greenwood, som spiller JFK med overbevisende autoritet. Og det er Greenwood som leverer filmens (og røyndas) absolutte punchline. Idet krisa er avverget, står alle presidentens menn samla i Det hvite hus og skåler over lederens storhet, samt at andreperioden nå etter alle solemerker er sikret for hele administrasjonen. Da tar JFK bladet fra munnen og påpeker ydmykt det opplagte: Det som har skjedd er like mye en seier for dem (Sovjetunionen) som for oss. Euforien avløses av ettertanke: Det var jordas og menneskenes framtid som stod på spill. Ikke en enkel ball-game, ingen guttural mannjevning. Det handlet om noe bortenfor konflikten som banalt fenomen. Ettertanke, ja visst. I påska havnet jeg i en rutinemessig et-stykke-ned-i-rødvinskartongen-diskusjon med min far. Han har alltid vært en moderat sosialdemokrat, kulturelt sett forankra i arbeiderklassen, selv om han har reist med solid tempo oppover i gradene i hjembyen. I det siste har jeg merka en forandring. Han er blitt mer radikal. Han leser Klasseskampen og snakker om at en annen verden faktisk er mulig; en øvelse alle sosialdemokrater slutter med når de melder overgang fra AUF til Ap. Krangelen oppsto da han erklærte seg som Hamas-tilhenger. Jeg sa: Du kan da ikke for alvor støtte en organisasjon som sprer frykt og død og dreper uskyldige mennesker? Han: Jo, eller – la meg si det sånn – jeg forstår handlingene deres meget godt. Jeg husker ikke helt hva som skjedde, men diskusjonen endte i ettertanke. Ting stod på spill. Det var ikke Beckham og tabloid-pressens oppførsel vi krangla om. Viktige, avgjørende spørsmål. Hvordan løse opp bunnløse motsetninger? Jeg tror vi siterte Arafat. «The peace of the brave», sa han i 1993. Like mye en seier for dem som for oss. Innrømmelser. Kompromisser. Å gi og ta. Kjedelig kanskje: men er det ikke dette det aller meste handler om?