USAs president George W. Bush har tatt bladet fra munnen. I løpet av noen korte fraser tok han livet av Veikartet for fred som var ment for å sukre kulene som blir brukt mot Irak. Det overraskende var måten Bush gjorde det på, side om side med krigsforbryteren Ariel Sharon. For innholdet har ligget i dagen, innbakt i Oslo-avtalen fra første stund. Det var et lenge varslet svik mot palestinerne på tre avgjørende punkter: Israel får beholde de strategiske delene av Vestbredden slik at Palestina i høyden blir en hybridstat uten internasjonale grenser. Annekteringen av Øst-Jerusalem vil bli gjort permanent, og byen vil bli gradvis etnisk renset. Og palestinske flyktninger er fratatt sin folkerett til å vende hjem for å bevare den rasistiske staten Israel. Bush har legitimert prinsippet med «realiteten på bakken». Det vet Israel å utnytte; det har vært de israelske regjeringenes rettesnor, for Arbeiderpartiet så vel som Sharons Likudparti. Antallet bosettere ble mer enn fordoblet mellom Oslo-avtalen i 1993 og den andre intifadaen i 2000, og teller nå over 400.000. Dette har skjedd uten den minst antydning til sanksjoner overfor Israel. Leder for utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, skriver i Dagsavisen i går at han håper at Bushs ridderslag til Sharons plan «ikke – på en direkte eller indirekte måte – legger opp til ensidige beslutninger på siden av det internasjonale samfunns anerkjente prinsipper og resolusjoner». Storbritannias statsminister Tony Blair, som satset alt på veikartet, tror at «initiativet som er blitt tatt de to siste dagene gir en virkelig følelse av endring og utvikling i Midtøsten». Det er i beste fall patetisk eller rein dårskap fra Jaglands og Blairs side. Dessverre er sviket mot palestinerne reelt ut fra «realitetene på bakken». Og de kommer det flere av.