Det finnes en Gunnar Garbo for politisk interesserte i enhver alder. La oss ta de yngste først. De yngste radikale i blant oss vet selvsagt hvem Garbo er, han er den eldre mannen som reiser sammen med dem til Verdens Sosiale Forum og sitter i panel på globaliseringskonferanser og fredsmøter. Mange har lest den nye boken hans, «Også krig er terror», og de lytter når han snakker. Han er en av dem. Men de unge vet ikke så mye mer om Garbo. Han snakker ikke nevneverdig mye om seg selv, dersom man ikke spør direkte. De litt eldre radikale er ikke overrasket over å se Garbo på arneaer som handler om krig og fred. De husker han som spesialrådgiver i UD for internasjonale kvinnepolitiske (!) spørsmål på 80-tallet, og senere som ambassadør i Tanzania. Alltid med kritisk blikk på norsk u-landspolitikk og nord/sør-politikk. Pensjonistene våre, og da både i radikale og konservative rekker, vet alle hvem Garbo her. De husker en ærverdig – men skarp – stortingspolitiker, som skapte rabalder i sin tid som leder i Venstre, med radikale holdninger og uredd adferd blant journalister. De husker også med skrekkblandet fryd turbulensen han skapte på Venstres landsmøte i 1969, da han hadde en synlig affære med sin nåværende kone.