Den generasjonen som gjenreiste landet etter okkupasjonstiden og bygde velferdsstaten har fått mye ros. Det har heller ikke skortet på selvros. Skjønt egentlig burde vi ha skammet oss ikke så lite, fordi vi glemte noe helt vesentlig: at mennesket lever ikke av brød alene. Vi, av alle som hadde opplevd hvordan åndsverdier holdt oss oppe gjennom okkupasjonstiden, burde visst bedre. Men i vår iver etter å skape skikkelige levekår for alle – og aldri var vi nærmere et likhetssamfunn enn i annen halvdel av 1940-årene – utelot vi den åndelige dimensjon. Etterslekten har fått svi for det.