Statsminister Kjell Magne Bondevik bekreftet torsdag at de norske styrkene skal trekkes ut av Irak 30. juni. Det er en beslutning som har sittet langt inne, og som Høyre-politikere ved flere korsveier har skapt tvil om. Men når den endelige bekreftelsen nå foreligger, hilser vi den med glede. Det er liten tvil om at Arbeiderpartiet har bidratt til løsningen, og med Kristelig Folkeparti som pådriver i regjeringen har Jan Petersen og Kristin Krohn Devold og deres rådgivere måttet strekke våpen. Den virkelige årsaken til beslutningen ligger likevel i den sterke motstanden i befolkningen, slik den blant annet ble dokumentert i en meningsmåling i Klassekampen så sent som i mars i år. Den viste at bare 27,5 prosent av de spurte ønsket at soldatenes oppdrag skulle fortsette. Det norske militære nærværet på okkupantenes side i Irak har vært en skam for Norge. Som det eneste landet som gikk imot krigen, stilte Norge i etterkant opp på geledd for Washington. Da vedtaket om å sende soldatene ble tatt var det heller ikke et tilstrekkelig FN-mandat for norsk militært nærvær. De norske troppene har vært underlagt et britisk ingeniørregiment, og må derfor ses på som en del av okkupasjonsmakten, uansett hvor mange håpløse bortforklaringer den norske regjeringen har forsøkt seg på. Ettersom krigen ikke hadde FN-mandat og Norge ikke deltar i en Nato-operasjon i Irak, strider også det norske nærværet med Grunnloven, der det heter at norske land- og sjøtropper ikke kan overlates i fremmede makters tjeneste. Det sies nå fra flere hold at den amerikanskledete okkupasjonen må fortsette for å hindre borgerkrig og ytterligere blodbad i Irak. Det er å stille saken fullstendig på hodet. Det er den fortsatte okkupasjonen som er årsaken til kaoset i Irak, og uten at okkupantmakten trekker seg ut, er det umulig å skape en legitim statsmakt i landet. Norges beslutning er et første skritt på veien mot et fritt Irak.