Konkurransetilsynet la i går fram sitt syn på konkurranseforholdene i bokbransjen, og resultatet var – ikke overraskende – et totalt slakt. Ikke overraskende, fordi Konkurransetilsynet ifølge sitt mandat skal påse at den rådende markedsliberalistiske ideologien blir satt ut i livet i alle avkroker av det norske samfunnet. Tilsynet er slik sett å regne som det nasjonale svaret på Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Konkurransetilsynet retter i rapporten primært skytset mot de faste bokprisene. Tilsynet argumenter med at fastprisen hindrer distributørene i å utnytte stordriftsfordeler og trekke til seg kunder gjennom lave priser. Konkurransetilsynet innrømmer at det i første rekke er prisen på populære bøker (som allerede selger godt fra før!) som vil gå ned, mens prisen på smalere titler vil øke. Prisene vil også variere i forhold til hvor i landet bøkene selges, og prisene vil bli lavere i de største kjedene, og tilsvarende dyrere i de mindre uavhengige bokhandlene. En bokhandel som Tronsmo i Oslo vil jevnt over måtte sette høyere priser på populære bøker enn for eksempel Ark og Norli, og kan derfor lettere skyves ut av markedet.. Fastpris på bøker fungerer i dag tilfredsstillende i flere land det er «naturlig å sammenligne seg med», for eksempel Danmark, Tyskland og Frankrike. I store trekk fungerer også det norske bokmarkedet godt, og det er ingen grunn til å mobilisere norske mindreverdighetskomplekser i forhold til andre land. Fri priskonkurranse vil primært tjene de store aktørene i bransjen, både på forlags- og bokhandlersiden, og vil som konsekvens føre til mindre mangfold og vanskeligere konkurranseforhold for mindre aktører. Å konkurrere på kvalitet og ikke på pris, som fastprisen inviterer til, er derfor «samfunnsøkonomisk lønnsomt» – ikke det motsatte – som Konkurransetilsynet hevder. Men det er en type konkurranse som ligger utenfor Konkurransetilsynet markedsdogmatiske fatteevne.