Vi stod åtte mann og sløyde sei på et fiskebruk i Finnmark høsten 1961. Trygve L. var den eldste av oss. Med sine nærmere 70 år, var han så avgjort den muntreste i sløyargjengen. Når seien viste seg å være større enn man hadde trodd da sløyarbasen forhandla med skipperen om kiloprisen, og akkorden derfor gikk godt, lo Trygve sitt karakteristiske «He he he, no går Skjærstad godt».M/S Skjærstad var det minste av hurtigruteskipene som trafikkerte kysten Bergen-Kirkenes. Den tilhørte Stavangerske Dampskipsselskap. Jeg ser den for meg som et gult skip. Det må komme av skorsteinsmerket som må ha vært dominert av den fargen, antagelig med en eller flere røde ringer. Skroget var svart, men hovedinntrykket av M/S Skjærstad var lyst – et lystskip! Jeg vet ikke om Trygve L. tenkte det samme. Omkvedet hans skrev seg nok fra en annen; noen hadde i begeistring for flåtens lillebror ropt ut sitt bifall. Lille Skjærstad pløyde blåmyra og holdt ruta! Rederne innkasserte statstilskuddet og kalte det privat drift.