Det oser av mistenkeliggjøring og avmakt når journalist Eline Lønnå angriper mine argumenter for at kvinner bør si ja til EU i Klassekampen 25. mars. Jeg har aldri vært tilhenger av tilskuerdemokratiet. Det er kanskje derfor Lønnå og jeg har valgt forskjellig politisk plattform, og konkludert forskjellig i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Jeg er tilhenger av deltakelse for å formulere forslag, mobilisere for beslutninger og utforme reformene. Når Lønnå hevder at det ikke er fakta i artiklene om Kvinner og EU, vil jeg hevde det motsatte. Jeg tar tak i påstander som nei-damer har kommet med, stikker hull på mytene deres og kommer med konkrete spørsmål. Svarene mangler. I stedet kjøres den gamle leksen om igjen – slik den er kjørt i reprise fra 1994.Som andre nei-damer, henviser også Lønnå til Tyskland når hun skal komme med sine fakta på det hun kaller «de brutale nedskjæringene i velferdsstaten». Hennes «fakta» er altså å skylde på EU og stabiliseringspakten i den økonomiske og monetære union (ØMU). Vi kan gjerne diskutere om det er en fordel for et velferdssamfunn at et lands gjeld er tre prosent, 10 prosent eller 20 prosent. For å ta det generelle først: Jeg er overbevist om at en høy statsgjeld over tid vil være mer undergravende for velferdsstaten enn en lav statsgjeld på max tre prosent. Når det gjelder Tysklands situasjon spesielt, har utenriksminister Joschka Fischer avvist påstanden om at det er euro-samarbeidet som er skyld i landets økonomiske uføre som nonsens. Gjenforeningen med og gjenoppbyggingen av det gamle Øst-Tyskland er fortsatt en økonomisk bør, en bør som Tyskland bærer med glede, som Fischer sa foran den svenske euro-avstemningen i fjor. Årlig betaler Tyskland 75 milliarder euro til gjenoppbygging av det tidligere Øst-Tyskland. Så til et annet konkret eksempel: Sverige. Vi husker begynnelsen på 90-tallet – før Sverige ble EU-medlem. Statsgjelden var rekordhøy og økonomien tilsvarende dårlig. Spekulasjonene mot kronen ble for sterk, og den ble sluppet fri. Sverige var i en dyp økonomisk krise og måtte gjennomføre flere krisepakker: Lavere pensjon, redusert barnetrygd, lavere kompensasjon under foreldrepermisjon og ledighetstrygd. Det var Sveriges største innsparing noensinne etter andre verdenskrig. Arbeidsledigheten både blant kvinner og menn økte, økonomien ble svekket og velferdsgoder kuttet. EU-medlemskapet fra 1995 ble Sveriges mulighet til å reparere velferdssamfunnet, som riksdagsmedlem Majlene Panke Westerlund (S) sa på kvinnekonferansen vår i mars.