Som primus motor og ideolog for den nettverksbaserte organisasjonen Oslo Byforum har «bydoktor» Erling Fossen klart å danne seg en svært interessant politisk plattform. Nettverket har 15 aksjoner og temagrupper («noder», må vite) gående, samt en velbesøkt e-postliste der sentrale byspørsmål diskuteres. Nå har kretsen rundt Fossen vært på en lengre turné for å bygge opp levedyktige bymiljøer rundt om i landet. Og Fossen er ikke i tvil om at det er en ny og sterk bybevegelse på gang, bare les hva han skriver i en e-post på nettverkets nyhetsgruppe: «Det norske bybeltet er ikke like geografisk fortettet som det europeiske bybeltet, men hjulpet av den digitale infrastrukturen kan byene veves sammen til en politisk kraft Norge aldri har sett maken til.»Fossen er en evig optimist, kjent for store ord og megalomane visjoner. Men det skal ingen ta fra ham: Han gir seg ikke. Ved kommunevalget sist høst stilte Oslo Byforum med en egen liste, kalt Oslo Byaksjon. Fossen gikk hardt ut: «Dette blir valgskred». Dessverre for byforkjemperne viste det seg at det å bryte gjennom den politiske lydmuren ikke er en garanti for substansiell velgeroppslutning. Byaksjonen var relativt langt unna å få sin toppkandidat inn i bystyret. Det var nok en nedtur for det politiske dyret Erling Fossen. Helt siden han med brask og bram trådte inn på den politiske scenen for om lag 15 år siden, har han hele tiden drømt om et sete sammen med de store gutta i rådhussalen. Han er selvsagt upopulær blant grånende kadre på venstresiden. Fossen er, tross kommunistisk familiebakgrunn, en glødende antisosialist. «Jeg hater LO» er et av hans spisseste utsagn. Erling Fossen mener høyre-venstre-aksen er like irrelevant som de politiske partiene, som er døende dinosaurer skapt i en annen tid. «Vi er ikke politikere», sier Fossen om byforum-prosjektet, og signaliserer at de er en politisk avantgarde som avspeiler den økende individualiseringen av samfunnet. Og det er i byene forandringskrafta ligger. Som en annen byforum’er uttrykker det: «vi er den eneste revolusjonære krafta i Norge i dag». Hva denne revolusjonen skal medføre er uklart. I det hele tatt: Fossens politiske prosjekt er diffust og vanskelig å (be)gripe. En blanding av «urban» populisme og næringsoptimisme. Han ser på byen som et flerkulturelt energifelt som skaper gnister og synergier. Fossen snakker om «en funky by» - en evig sprudlende organisme som utnytter menneskets skaperkraft og innovasjonsevne. Det blir hevdet i de indre kretser at byforumet er den perfekte syntese av SVs sosiale profil og Høyres fokus på verdiskapning. Og arenaen for denne type politikk er den progressive byen. Negasjonen er en bakstreversk og stokk konservativ landsbygd som ser med like stor forakt på forandring som de gjør på svakt brennevin. Dette er i alle fall den tradisjonelle oppfatningen av Fossens avvisning av det nasjonalt konstituerende slagordet «by og land - hand i hand». Men slik jeg oppfatter ham, er han i dag mye mer nyansert enn det karikaturen av ham («den selvutnevnte urbanisten», som Akersgata fortsatt insisterer å kalle ham) tilsier. Jeg tror ikke Erling Fossen hater bygda. Fordommene mot grønt gras, som mannen utviklet gjennom sin oppvekst i den småborgerlige østkantgrenda Bogerud, har snarere vært et (kjedelig) retorisk poeng enn reelt politisk syn. Poenget er ikke å være mot bøgda, men for byen. Og her har Fossen spilt en viktig rolle gjennom 90-tallet. Det er blitt lov for radikale og progressive mennesker å være byentusiaster i Norge. Før var dette de perlebefengte fruers og nostalgiske visesangeres domene. Fossen har åpnet (by-)rommet. Vi som har våre «røtter» i distriktene kan i dag med hevet hode si at jo faen, barna våre skal vokse opp i indre Oslo. Og når konserverende krefter på hjemstedet med bekymret mine sier «hva med kriminaliteten?», sier vi at vi er reddere for å rusle alene en lørdagskveld i hvilken som helst småby enn i Oslo. Det er selvsagt også et kjedelig retorisk poeng, så la meg derfor heller si det sånn: Det er fantastisk å bo i by'n. Like fantastisk som det er å bo på bygda. For de som måtte ønske det. Fossens morsomme, breiale og delvis usympatiske stil har vært en øyeåpner for dette banale poenget. Det fortjener han ros for.