Finansavisens redaktør Trygve Hegnar har – naturlig nok – gjort det til sin kampsak å forsvare høye lederlønninger. Hans evig tilbakevendende argument er at de er fullt forsvarlige, ettersom norske fotballspillere tjener like mye. Det er et narraktig argument. Det er heller ikke sant. Norske fotballspillere har jevnt over fått halvert sine lønninger siden midten på 1990-tallet, mens topplederne har mer enn doblet sine. Det er et sørgelig skue når lederlønningene i norsk næringsliv må begrunnes og sammenlignes med bonanza-bonuser til toppartistene i moderne underholdningsindustri. Det eneste rimelige måtte jo være å forsvare topplederes lønn etisk og moralsk i forhold til det de yter for bedriften og samfunnet. Men denne veien er altså ikke farbar lenger. Når en toppleders lønn ligger ti eller femten ganger over det vanlige arbeidstakere mottar – i tillegg til andre typer godtgjørelser, som fri bil, betalte restaurantregninger, gunstige låneordninger, gylne fallskjermer, opsjonsordninger og lukrative pensjonspakker – kan den rett og slett ikke lenger forsvares på noen moralsk gyldig måte. Lønnsveksten for toppledere er i stedet drevet fram av grådighet og egeninteresse, og må sees på som et resultat av en vellykket klassekamp fra toppledernes side. De har lyktes med å karre til seg en større del av samfunnets merverdi, med det resultat at klasseskillene i samfunnet har økt. Det høye lønnsnivået bidrar på sin side til å underminere den legitimiteten som ethvert samfunn er avhengig av. Når overklassen lar samfunnsinteressene fare og i stedet prioriterer egne snevre økonomiske interesser, vil den derfor på avgjørende vis undergrave sin egen symbolske og materielle maktbasis. Eller som det står i Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels fra 1848: «Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet; det vil si, dets livsførsel er ikke lenger forenlig med samfunnet».