Pappa må vente

Tarjei Leer-Salvesen

Mors rettigheter til permisjon etter fødsel er avhengig av at hun har vært i jobb seks av ti måneder før barnet blir født. Tidligere var et viktig hinder for at også far skulle ta ut fødselspermisjon at hans permisjonspenger ble beregnet ut fra mors lønn i stedet for hans egen lønn. Dette ble endret i år 2000, med et tak på 6G (drøyt 340.000 kroner). Men fortsatt er det sånn at far ikke har selvstendige opptjeningsrettigheter til permisjon, men er avhengig av at den nybakte moren er i arbeid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kosovo tilbake til nullpunktet

Kjell Arild Nilsen

Nøyaktig fem år etter at NATO gikk til krig for å redde kosovoalbanerne fra massiv serbisk vold og fordrivelse, 24. mars 1999, mener mange at resultatene av fem års fredsarbeid er lagt i grus.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Bioetikk og virkelighet

Bjørn Vassnes

Mehmet-saken er avslørende for hvor lite våre politikere hadde tenkt seg om før de vedtok en av de mest restriktive bioteknologilovene i verden. Plutselig så man følgene og begynner med én gang å lete etter dispensasjonsmuligheter. Men Mehmet-saken viser også noe mer grunnleggende: Det store problemet i diskusjonen rundt bioteknologiloven og Mehmet-saken, er at verken vårt begrepsapparat eller vår etikk passer med de biologiske realitetene. Både politikere og andre fører denne diskusjonen uten å problematisere de grunnleggende begrepene de selv bruker, for eksempel begrepet «liv».I vestlig tradisjon har man hatt en såkalt «preformasjonistisk» oppfatning av liv: Man har ment at individet er til stede fra dag 1, eller til og med før. En versjon av dette er at vi mennesker egentlig er en «sjel» som ved fødselen ikler seg en kropp (og at sjelen kan leve videre når kroppen dør). En annen versjon, som stammer fra Aristoteles (eller før), og som først nylig er blitt diskreditert, er at det nye individet allerede er tilstede – preformert – i farens sæd. Etter at man oppdaget (surprise, surprise) at også morens gener er med på å skape det nye individet, ble livets startpunkt flyttet til befruktningen. Nå var individet til stede i det øyeblikk den nye genmixen var klar. Den kristne tankegangen rundt individet tilpasset seg denne nye erkjennelsen: Mens man tidligere hadde stått på at all sæd som gikk til spille, var på linje med barnemord (og onani dermed var synd) var det nå det befruktede egget som var «hellig». At man endrer «grunnleggende» etiske grenser etter hvert som forskningen utvikler seg, er derfor ikke noe nytt. Men det man ennå ikke har fått med seg er at utviklingen som et enkeltindivid ikke starter før det befruktede egget har festet seg i livmoren: uten mor, intet liv. Naturen selv er dessuten innrettet slik at mindre enn halvparten av de befruktede eggene får utvikle seg til fostre. Burde man ikke intervenere her og sikre alle befruktede egg et liv? (Dette er ikke ment som en spøk, men som et eksempel på hvor absurde enkelte etiske prinsipper kan bli). Et annet problem er at man snakker om «liv» og «livets begynnelse» uten å presisere at det er menneskeliv man mener. Når det gjelder andre livsformer, er man selvfølgelig beredt til å bruke et annet liv som middel – ellers hadde vi mennesker ikke kunnet leve. Og det er få som er uenige i at når det gjelder reelle, eksisterende mennesker, må vi legge andre etiske kriterier til grunn enn overfor for eksempel kyllinger. Ingen vil bruke levende mennesker som et middel. Men begrunnelsen for at mennesket skal ha en spesiell verdi kan variere. Mens noen kristne mener at det er fordi mennesket har en «sjel» (en størrelse eller substans ingen har sett eller kan forklare hva er), vil kanskje de fleste moderne mennesker mene (dersom de blir tvunget til å tenke over saken), at det har noe å gjøre med at vi mennesker har fornuft (Kant) og fri vilje (Sartre). Det er dette som skiller oss ut fra resten av dyreriket – men som også gjør mange litt tvilrådige i forhold til aper og hvaler. Og her er poenget: I et befruktet egg, og langt ut i fosterlivet, er ikke disse elementene ennå til stede. På egg-stadiet skiller vi oss ikke ut fra andre livsformer. Et befruktet egg har selvfølgelig potensiale til å bli et menneske med fullt utviklet «sjelsliv», men det har også en hvilken som helst celle, viser det seg nå – dersom den får de rette betingelsene. Befruktning er ingen nødvendig betingelse for å skape et individ (det er kanskje derfor enkelte kristne mener kloning er så problematisk, selv om de ikke vil si det er noe uetisk med tvillinger).Her vil noen kanskje spørre om konsekvensen da blir at bare de mennesker som har fornuft har menneskeverd, men det er ikke det jeg sier. Jeg problematiserer bare begrunnelsen for at et befruktet menneskeegg skal ha en absolutt verdi mens et befruktet sjimpanseegg ikke skal ha det. Og at en etisk argumentasjon som svitsjer mellom «liv» i en generell betydning og i betydningen «menneskeliv» ikke er troverdig. Bioetikerne Glenn McGee og Arthur Caplan har en alternativ vinkling på denne problematikken: De påpeker at på embryo-stadiet er arvematerialet det eneste unike ved det nye «individet». Det har ennå ikke blitt formet av andre forhold som har gjort utviklingen «irreversibel». Det har ennå ingen «historie». Derfor, sier de, kan man ikke si at individet på noen måte blir ødelagt ved at man henter celler fra embryoet, fordi det eneste unike – arvematerialet – fremdeles er intakt (og kan, om man vil, brukes til å frembringe et menneske). Man kan si at det blir et individ først når det får en historie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn