På teppet
Lotto
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Klart for kaos
Maren Sæbø
Rop om hevn! Full krig! Fortvilelse, fordømmelser, raseri og sorg. Nye drap på palestinere under protestene mot likvideringen av den åndelige lederen for Hamas, sjeik Ahmad Yassin. Bildene som i går strømmet ut fra Gaza og det palestinske hovedkvarteret bar preg av sjokk og vantro over et lenge forventet drap som etterlater det beklemmende spørsmålet: Er palestinernes leder Yassir Arafat neste på Israels likvidasjonsliste?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Balsam for urolige sjeler
- Tidlig på 1990-tallet fryktet mange EU-motstandere at slaget var tapt fordi ja-kreftene virket så sterke. Dette mønsteret gjentar seg nå. Når man leser aviser, ser på fjernsyn og hører forskjellige politikernes utspill, føles det nesten som om det bare er snakk om noen måneder før Norge blir medlem av EU. Den store Europa-konferansen i regi av Faglig utvalg i Nei til EU før helga, bør i en slik sammenheng bidra til å roe urolige nei-nerver. Man kan ikke annet enn å la seg imponere av bredden i den norske EU-motstanden, anført av sentrale og erfarne SV-ere som Dag Seierstad, Tore Linné Eriksen og Stein Ørnhøi; en relativt sterk fløy i Arbeiderpartiet med Trond Giske og Hallvard Bakke i spissen; Kristelig Folkeparti med Dagfinn Høybråten og Jon Lilletun som «bekjennende» motstandere; Senterpartiet, Rød Valgallianse, mange Venstre-folk, primærnæringene og hele nettverket av folk på venstresida i fagbevegelsen som Eldar Myhre, Arne Byrkjeflot og Boye Ullmann. Disse organisasjonene, partiene og menneskene representerer den klassiske sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk, og en ny EU-kamp vil vise om nye utviklingstrekk har svekket dens tyngde og mobiliseringsevne. Et signal om at den fremdeles kan være tilstrekkelig sterk, er den svenske avstemmingen om medlemskap i ØMU, der en helt tilsvarende allianse – under maksimalt ugunstige forhold (drapet på Anna Lindh) – påførte Göran Persson et sviende nederlag. Det store spørsmålet før folkeavstemmingen i 1994, akkurat som i dag, er i hvilken grad mellompartienes EU-motstand holder, og om yngre radikalere på venstresida, i større grad enn i 1972, vil stemme ja. Når det gjelder mellompartiene, kan det godt hende at Venstre ender opp som et ja-parti, men lite tyder på at KrF gjør det. Når det gjelder usikre folk på venstresida i byer og tettsteder, er det like usikkert som sist. SV som parti mistet mange velgere i forrige EU-kamp, men det var ikke bare fordi EU-tilhengere forlot dem. Like mye skyldtes det at partiet ikke framsto som tillitsvekkende nok i EU-striden. Denne gangen ser det ut til at partiet spiller kortene klokere. Det er mulig at den «urban-radikale» entusiasmen for EU har økt siden sist, men samtidig har venstresida kommet på offensiven i mange av disse miljøene. Og så lenge venstresidas partier og organisasjoner er mot EU, vil venstreradikalere være lydhøre for deres argumenter – så lenge de framføres med respekt og tyngde. På den store Europa-konferansen i regi av Nei til EU før helga, snakket SV-leder Kristin Halvorsen om hvor vanskelig EU-spørsmålet er for partiet. Medlemmer og tillitsvalgte er stort sett overbeviste nei-folk, mens opptil 50 prosent av velgerne er tvilere eller tilhengere. Halvorsen påpekte at det overfor disse blir viktig å vise hvordan Norge kan bruke sin rolle utenfor EU til å solidarisere seg med landene i sør mot konsernmakten i nord. Ellers avdekket debatten på Nei til EU-samlingen uenighet om hvordan EØS skulle takles. RV-leder Torstein Dahle hevdet at kampen mot EØS-avtalen måtte stå sentralt også i kampen mot EU-medlemskap, uten at han gjorde det helt klart hvordan disse kampsakene skulle vektes i forhold til hverandre. I debatten etterpå var det likevel ingen tvil om at kritikken av EØS-avtalen vil måtte vike når kampen om EU-medlemskap starter for alvor. Eller som Stein Ørnhøi sa: «Vi alene har ansvaret for å fortelle folk om forskjellen mellom EU og EØS». Et annet spørsmål var holdningen til Grunnloven, og om stortingsrepresentantene skal følge et knapt ja-flertall. For SV har denne saken vært en veritabel verkebyll siden partiet ble forsøkt latterliggjort av mediene før folkeavstemmingen i 1994, da partiet hadde kompromisset seg fram til at det måtte være et flertall av fylkene som sa ja før partiet ville stemme ja i Stortinget. Marit Arnstad fra Senterpartiet hevdet at dette var et spørsmål som hver enkelt stortingsrepresentant måtte bestemme selv. For egen del ville hun ikke stemme ja hvis hennes eget hjemfylke Nord-Trøndelag hadde et overveiende nei-flertall, mens det bare var ja-flertall i fylkene rundt Oslofjorden. Og hvorfor kan ikke SV gjøre det samme; stille stortingsrepresentantene fritt?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn