Til slutt galer hanen
- Georg Johannesen kan ikke utstå slike som meg. Kvinner er dumme, kaklende høns som verken forstår ironi eller takler kritikk, skriver han i «Om kvinnelitteraturen i Norge. En polemikk». Hvorfor jeg leser videre? Jeg lurer ofte selv. Skjønner jeg ikke at jeg er intenst uønsket? Hvorfor tar jeg ikke hintet og skygger banen? Er jeg rett og slett en uvanlig dum høne? Tanken har slått meg. Også Kåre Lunden bruker jeg tid på. Heller ikke Lunden har videre høye tanker om «kvinna». Problemet er vår mangel på sannferdighet. Vi har rett og slett så vanskelig for «å innsjå og å seie sanninga», forklarer han i «Brød, roser og blod. Kvinnehistoriske essay». Kvinnene snakker seg stadig «bort frå realitetane». Så kommer vi da også «litt til kort nokre gonger, til dømes i forskinga». Selvfølgelig. Hvorfor utsette seg selv for slike fornærmende tirader? Har jeg ingen selvrespekt? Og ennå har jeg ikke nevnt at jeg har lest Nils Rune Langelands siste, helt frivillig. På tross av de mange trettende, utilslørt fordomsfulle betraktningene omkring kvinnens vesen. At et nær samlet kritikerkorps har funnet dette kvasi-nietzschianske sexistiske oppgulpet så usedvanlig originalt og forløsende, er en gåte for meg. Men Langeland har en god penn, helt utenom det vanlige. Og han beskriver sosialdemokratiet som eksistensiell situasjon modigere, skarpere, mer kompromissløst enn de fleste andre. Det har han til felles med Georg Johannesen. Det er vel derfor jeg ikke klarer å holde meg unna noen av dem. Fordi også jeg strever med å skjønne denne situasjonen – den er tross alt også min. Problemet, og det dypt provoserende, er at de begge synes ute av stand til å fatte nettopp dette – at også kvinner er vesener som lever og kjemper eksistensielt. Vår angst er ikke mindre. Våre prosjekter er ikke mindre farefulle. Vi er ikke enklere. At kvinner ikke er ganske enkle vesener, er selvfølgelig en tanke som også er Lunden fjern. Likevel er han av og til god som samtidsdiagnostiker. Og ofte som historiker. Så jeg leser ham. Som jeg leser svært mange andre – på tross av at deres betraktninger omkring kjønnsforholdet er grunne og misvisende, på tross av deres stereotype plattheter om kvinner og det kvinnelige. Ta filosofene. Aristoteles skriver at kvinner ikke kan foreta rasjonelle overveielser. Kant er overbevist om at kvinner mangler menns evne til å tenke og handle prinsipielt. Mens Hegel mener vi ikke er egnet til å drive politikk: «Står kvinner i spissen for regjeringer, så er staten i fare, for de handler ikke etter allmennhetens krav, men etter tilfeldige tilbøyeligheter og meninger,» formaner han. Jeg lar selvfølgelig ikke være å lese Aristoteles, Kant og Hegel på grunn av slike passasjer. Skulle jeg ha vært så fin på det, måtte jeg ha holdt meg unna så å si hele den filosofihistoriske kanon. Det akter jeg ikke. Misogyne filosofer kan skrive uklokt om kjønn, men klokt om veldig mye annet – om natur, samfunn, kunnskap, moral, rett, politikk og estetikk. Og jeg er jo faktisk, tross alt, opptatt av slikt noe – selv om jeg er kvinne. Det er slett ikke riktig, som Kåre Lunden skriver bebreidende i ett av sine essay, at kvinner er opptatt av «kvinner og kjønn», mens menn er opptatt av «alle moglege ting». De fleste kvinner jeg kjenner er opptatt av en rekke ting – både mulige og umulige ting. Det er nettopp fordi vi er opptatt av, og vil ha mulighet til å være opptatt av, alt mellom himmel og jord, at vi også blir opptatt av «kvinner og kjønn». Fordi enkelte kvinnebilder og kjønnsoppfatninger, dessverre, begrenser vårt mulighetsrom. Dumme høns kan rett og slett ikke gjøre «alle moglege ting». Den som bringer «staten i fare», blir ikke statsminister. De ufornuftige lyttes ikke til når diskusjoner føres og vedtak fattes. De prinsippsvake og usannferdige tilgodeses ikke med ansvar og autonomi. Derfor må man nesten ta til motmæle. Selv om man ikke på noen måte har lyst. Selv om man ville gitt mye for å snakke om alt mulig annet. Alt. Men man slipper ikke unna. Takk skal dere ha, Georg Johannesen, Kåre Lunden, Nils Rune Langeland. Takk, hver eneste fordømte kanoniserte filosof i den vestlige kulturkrets. Dere har levert. Karakteristikkene er mottatt. Dere skal se vi tar dem til oss, at de trenger riktig langt inn i kropp og sjel. For slik skjer – om man bare lukker øynene, trekker på skuldrene, overhører, later som, ikke tar det så alvorlig, ler litt av det hele, slik en del av meg lengter etter å gjøre. Krenkende karakteristikker har en tendens til å, nesten umerkelig, bli en del av ens selvforståelse. Sakte men sikkert preges også ens tilnærming til andre. Er ikke vi kvinner, når alt kommer til alt, bare en stor, ubestemmelig kaklende flokk? Kanskje kan jeg komme til å tenke det en dag. Det grusomme er at tanken alt har streifet meg. Jeg har for lengst møtt mitt eget faste selvforaktende blikk. Og jeg har kastet foraktende blikk på mine medsøstre. På min venninne. På min søster. På min mor. Din dumme høne. Og det skjedde midt på lyse dagen, i vaginalstaten.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn