Jeg vil ikke tenne flere lys
- Det var fullt til siste benkeplass under søndagens spansktalende messe i den katolske St. Olav domkirke. Vi var kommet for å minnes menneskene som mistet livet under den forferdelige terroraksjonen 11. mars i Madrid. Vi tente lys og ba bønner for ofrene, familiene og vennene deres. Det minnet meg om 11. september 2002. Året etter angrepet på World Trade Center og den påfølgende krigen i Afghanistan, arrangerte vennegjengen min en lysaksjon utenfor Stortinget. «Tenn et lys for ofrene for 11. september i USA og Afghanistan» sto det på banneret vi hadde med. Vi delte ut lys til de som gikk forbi, og i motsetning til når du deler ut løpesedler, var det mange som tok imot med glede. Først sa de kanskje: «Jeg har ikke tid», men når de først hadde tent lyset og funnet en fin plass til det på bakken, ble de stående. Noen sto helt stille og så på mengden av lys som sammen dannet et stort fredssymbol, andre begynte å prate med sidemannen. Plutselig hadde de ikke noe hastverk lenger. Skoleungdommer, forretningsmenn, narkomane, japanske turister og fotballsupportere – alle stoppet opp en stille stund. Et følge på 10-15 amerikanere stoppet også opp: «Takk for at dere husker på oss» sa de. «Vi minnes også ofrene i Afghanistan» sa vi og pekte på banneret. En dame som lignet på Dolly Parton så meg inn i øynene og fortalte med lav stemme om hvor forferdelig hun syntes det var. Sønnen min ble sendt til Afghanistan, sa hun. Så bestemte amerikanerne seg for å ha ett minutts stillhet. De tok hverandre i hendene og lukket øynene. Verden stoppet og hårene reiste seg. Fem måneder senere var vi 60.000 mennesker som sto på Youngstorget i Oslo i den største fredsdemonstrasjonen i Norge siden 1945. De massive protestene var antakeligvis det som hindret Norge fra å delta i krigen. I Spania var protestene enda større. Ifølge NTB var 90 prosent imot at landet deres skulle delta i krig. Likevel trosset regjeringen folkeviljen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn