Hvordan går det?
PulpI love life(We love life, 2001)På ett hjul i svingene, på én fot i dusjen, på én arm i stroppen i taket i bussen på vei til jobb. Hver morgen, hver bidige bidige. Gråvær eller snøvær? Regnvær eller tøvær? Brune bukser eller brune bukser. Strøket skjorte eller ikke strøket. Bakfull eller bakpå. Søvnig eller sovende. Håret kan man rette på i sjåførspeilet – sorry at jeg dulter, sorry at jeg smugleser avisen over skulderen din, det var ikke meningen å tråkke deg på tærne, langt mindre søle denne timegamle pisselunkne kaffen nedover slipset ditt –Here comes your bedtime story: Mum & Dad have sentenced you to life. Don't think twice; it's the only reason I'm alive.Men det er også andre morgener. Og det er kvelder. Og det er lange lørdagsformiddager og sol, og nye bokrygger man kan brekke opp, og gamle aviser man kan krølle sammen, og en gang iblant står det en kartong uåpnet appelsinjuice i kjøleskapet. Og det finnes ei jente, ei varm og bustete jente i rommet ved siden av, som gurgler når hun pusser tennene, som lager seg små ritualer du ikke kan forstå, som snurper munnen sammen til et kyss når hun sover, som nå. Hey now, slow down a minute. Take my arms & fill them full of life. Og det finnes busser, og tog, det finnes busser og tog som forlater byen hver time – man kan ta de nødvendigste telefoner, rydde pulten og være på kontinentet om seks timer – med fly går det naturligvis enda hurtigere. Og det finnes mat, selvfølgelig, fremfor alt stekt fisk, og drikke – det finnes whisky og gimlets og enkelte planløse fredagsettermiddager som umerkelig glir over i kveld, eller også en onsdagsettermiddag, eller en plutselig ledig time en travel tirsdag formiddag, en kaffe og en samtale og en plan om å se en film, og av og til slumper man å levere replikker som slett ikke virker innstuderte, skyldes det at man er bakfull spiller det ingen rolle – effekten er uansett den samme – og det er venner, ikke mange, men gode, og lukten av en lang skitur, smaken av det nydusjede håret hennes, plater som ennå ikke er oppdaget, setninger likeså, og uforklarlig nærhet mellom mennesker som aldri før har møtt hverandre –So get this right – I love my life; it's the only reason I'm alive. It's mine, all mine – as long as I don't forget to breathe.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent