Honoré de Balzac ble født i 1799, få år etter den franske revolusjonen, og han døde i 1850. På et halvt århundre gjennomlevde han et Frankrike i total forandring, fra keiserdømme til republikk, gjennom ytterligere to revolusjoner, i 1830 og 1848. De sosiale og økonomiske endringene var store, et nytt borgerskap av industriherrer, finansfolk, kjøpmenn og jurister bygget seg opp på restene av det gamle jordeiende aristokratiet. I et samfunn som så vidt stifter bekjentskap med industrialismen, produserer den maniske Balzac 91 romaner og flere noveller, samlet i et verk han kalte «Den menneskelige komedie». Det er en produktivitet som får Jon Fosses utgivelsestakt til å virke treg. Balzac og arbeidsdagene hans minner om Proust, som lå til sengs et halvt liv og skrev «På sporet av den tapte tid». Balzac levde på sterk kaffe og arbeida bak nedrullede gardiner, opp til 18 timer daglig. Samtiden dømte produktiviteten hardt; kritikeren Sainte-Beuve avfeide romanene som «industrilitteratur». Men Balzac ga jernet. Han kalte komedien «en stor samfunnsroman» der hver enkelt roman var et kapittel i maskineriet. Målet med prosjektet var like ekstremt som mengden: Han skulle beskrive hele det franske samfunnet. Som en sosial vitenskapsmann ønsket han å klassifisere og analysere sin tid og tidens borgere, de sosiale lagene, de økonomiske og samfunnsmessige strukturene.