Global privatisering
- Attac Norges landsmøte ble avholdt i helgen. En av de viktigste og mest interessante debattene handlet om hva organisasjonen skal prioritere framover. Svein Tuastad fra Attac Rogaland mente hovedsaken burde være kampen for demokrati på global basis. Han fikk følge av flere andre talere fra Rogaland og Hordaland. Opp mot dette sto flertallets forslag om å verne om velferdsstaten ved å kjempe mot privatisering. Tuastad argument var at han mente at kampen mot privatisering i sør var viktig, men ikke i nord. I sør blir svake nasjonalstater presset av de multinasjonale selskapene til privatisering av basistjenestene, mens privatisering og konkurranseutsetting av søppeltømmingen i Trondheim, er lokalt bestemt, en del av lokaldemokratiet. Nina Eltervåg, også fra Attac Rogaland, mente debatten handlet om hvor Attacs fokus skulle ligge, globalt eller nasjonalt. Hun var redd for at Attac skulle jobbe slik som resten av venstresida. For henne var global rettferdighet det viktigste – Attacs fokus må være «globalisering av demokratiet», hevdet hun. Asbjørn Wahl fra Attac-styret forsvarte privatisering som hovedsak ved å argumentere for sammenhengene i verdensøkonomien. Han mente at det var her i nord de kapitalistiske «ulvene» ble fôret opp før de gikk løs på landene i sør, og han viste til den afrikanske frigjøringslederen Samora Machel som på 1960-tallet fikk besøk av radikale studenter fra Vesten som kom til Mozambique for å tilby sine tjenester. Til dem sa Machel: «Reis heller hjem og bekjemp i kapitalmakten i deres eget land».Diskusjonen, slik jeg oppfattet den fra tilhørerbenken, kom også til å handle om i hvilken grad Attac skulle være solidaritetsorganisasjon for sør. Frøydis Olaussen fra Attac Oslo Vest var blant dem som i debatten hevdet at Attac måtte få et sterkere sør-perspektiv enn i dag. Hun var også uenig med dem som hevdet at det var først og fremst kamp for egne interesserte som mobiliserte. Olaussen viste til at 10.000 hadde demonstrert mot Verdensbanken og 60.000 mot krigen i Irak. Egil Skogseth fra Attac i Hordaland mente også det var en myte at man ikke engasjerer seg i saker man ikke føler på kroppen. Debatten i Attac er viktig, og uenighetene går igjen på flere områder i dagens samfunnsdebatt, ikke minst i diskusjonen om norsk medlemskap i EU. Spørsmålet dreier seg om markedsløsninger er bra i nord, men ikke her hjemme, om nasjonalstaten har utspilt sin rolle og om problemene må løses på globalt nivå, slik Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland hevder. For egen del er jeg grunnleggende i tvil om det er mulig – og riktig – å reise en kamp for «globalisering av demokratiet» under dagens internasjonale styrkeforhold. Jeg er redd det vil være illusjonsmakeri av verste skuffe. Den globaliseringskritiske opinionen i nord må selvfølgelig støtte oppunder kampen i sør, slik den blant annet gjorde under siste forhandlingsrunde i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i Cancun. Hvis kampen for global rettferdighet skal være noe mer enn ord, må man konkret drøfte hvordan man kan bidra til å drive verden i riktig retning med de midlene man har til rådighet. I den sammenheng er det for øvrig verdt å lytte til Dag Seierstad, som i siste nummer av Ny Tid, bringer en oversikt som viser at Norge overraskende mange ganger har tatt stilling for de fattige landene mot de rike i internasjonale fora. Han nevner dragkampene om biotrygghetsloven (Montreal 2000), frøavtalen (Roma 2001) og WTO-reglene for handel (Johannesburg 2002). I disse sakene har Norge vært en pådriver sammen med land i den tredje verden, som regel i opposisjon til USA og EU. Seierstad påpeker at årsaken til at Norge kan spille en slik rolle, er at norske interesser er færre og smalere enn for eksempel USA og EU. Det gjør at Norge på en del områder kan være mer lydhøre for overordnete solidaritetshensyn. Norge vil miste denne rollen hvis vi blir med EU, konkluderer Dag Seierstad. Og vi med ham.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent