Den engelske økonomen og journalisten Noreena Hertz er aktuell med boka «Den tause revolusjonen». Her foreslår hun blant annet å opprette en Verdens sosiale organisasjon (WSO), som kan utgjøre en motvekt til Verdens handelsorganisasjon (WTO). «Denne organisasjonen må ha like skarpe tenner som WTO, og like effektive redskap for håndheving», skriver Hertz. I tillegg foreslår hun en ny tvisteløsningsmekanisme som kan tre i kraft når WTO og WSO er uenige. Tidligere har George Monbiot, som skriver i britiske The Guardian og Klassekampen, foreslått å innføre et direktevalgt verdensparlament med 600 representanter. Noreena Hertz og George Monbiots forslag er uttrykk for at mange i den globaliseringskritiske bevegelsen nå leter etter løsninger som kan bidra til å kontrollere kapitalen på globalt nivå. Spørsmålet er likevel hva som er poenget med nye internasjonale organer, hvis ikke de nasjonale regjeringene som er representert der, er villige til å føre enn annen politikk enn i dag. De store og viktige demonstrasjonene i Seattle, Genova og Gøteborg har gitt mange et håp om at det finnes en rask vei til endring av de maktpolitiske styrkeforholdene i verden. Globaliseringskritikerne må likevel innse at det ikke finnes noen slik snarvei til makt over den internasjonale kapitalen som går utenom den hjemlige og nasjonale arenaen. Hovedoppgaven er derfor fortsatt å legge steinhardt press på sine egne regjeringer, både når det gjelder den hjemlige politikken og hvordan regjeringene opptrer i internasjonale fora. Så lenge globaliseringskritikerne ennå ikke har klart å få til et opinionsmessig gjennombrudd med politiske konsekvenser i sine egne land – for eksempel slik at regjeringene forplikter seg til å føre en solidarisk politikk både nasjonalt og globalt – er det tvilsomt om det gir særlig avkastning å diskutere nye internasjonale organer, som uansett vil føre den samme usolidariske og nyliberale politikken som i dag.