Nyliberalisme og illusjon

Jon Hellesnes

Nyliberalismen viser seg i smått som i stort: Det gjeld å omstille mest mogeleg stadig oftare. Der er alltid ein ny bedriftsøkonomisk modell. Idealet er eit samfunn der styringa skjer via marknader, og der stat og politikk er redusert til eit minimum. Presteskapet for denne nye ortodoksien har disiplar i dei fleste politiske parti, i statsapparatet, i redaksjonane og – naturlegvis – i det private næringslivet. Alle verkar blide og sikre. Dei har liksom sett eldsøyla i natta: Dei kjenner vegen. Deregulering, Liberalisering og Privatisering har tatt plassen til Faderen, Sonen og den Heilage Ande.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– Trenger nye institusjoner

Linn Stalsberg

En gang var Noorena Hertz (33) en flittig akademiker og omreisende forretningskvinne, men kom til et punkt der hun fikk nok. Hun konkluderte med at globaliseringen av økonomien var på ville veier, og i 2001 ga hun ut boka «Den tause revolusjonen», som er blitt en internasjonal bestseller. Boka er en av flere som, etter utgivelsen av globaliseringskritikeren Naomi Kleins «No Logo», forsøker å forklare dagens globale økonomi og den nye sosiale bevegelsens harme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Pensjonsmystikk

Rune Skarstein

«Problemet» som Pensjonskommisjonens rapport (NOU 2004:1) tek utgangspunkt i, er at det i åra som kjem – fram til ca. år 2050 – blir stadig fleire alderspensjonistar i forhold til talet på yrkesaktive. Slik folketrygda er utforma i dag, vil derfor pensjonsutgiftene som del av Fastlands-Norge sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) stige frå 9 prosent i år 2001 til ein topp på 19,7 prosent i 2050. Med vår noverande folketrygd må skattane sin del av BNP auke tilsvarande, og det er det som får både dei nyrike og dei gamalrike i vårt styrtrike land til å slå alarm. For å bøte på dette såkalla problemet foreslår Pensjonskommisjonen ei rekkje innstrammingar i folketrygda, kombinert med ei omfordeling av pensjonsutbetalingane frå dei som har hatt låge inntekter til dei som har hatt høge inntekter. Men sjølv med desse tiltaka vil pensjonsutbetalingane i folketrygda auke utover 9 prosent av Fastlands-Norge sitt BNP i dag til ca. 17 prosent i 2050. Pensjonskommisjonen foreslår at denne skilnaden, som vil stige til ca. 8 prosent av BNP i 2050, skal bli dekt av utbetalingar frå eit nytt Statens pensjonsfond. Det skal baserast på Petroleumsfondet (ved utgangen av 2003 på 845 milliardar kroner) og Folketrygdfondet (i dag ca. 140 milliardar kroner). I langtidsprogrammet for 2002-2005 spådde regjeringa at Fastlands-Norge sitt BNP vil vekse til ca. 2710 milliardar kroner i 2050 rekna i 2000-prisar. Følgjeleg blir utbetalingane frå Statens pensjonsfond i 2050 på ca. 215 milliardar kroner i 2000-prisar. Til dette trengst eit gigantfond – mange gongar større enn Folketrygdfondet og Petroleumsfondet samla i dag – som petroleumsinntektene åleine ikkje strekk til for å byggje opp. Derfor skal arbeidstakarane betale både avgift til folketrygda og innskot til Statens pensjonsfond. Så kva er vitsen med dette fondet? Jo, skriv Pensjonskommisjonen: «Et pensjonsfond vil … kunne gjøre det lettere å få oppslutning om en langsiktig finanspolitikk hvor det settes tilstrekkelig midler til side de nærmeste årene.» Det som her må vere meint, men ikkje blir sagt, er at det vil vere lettare å få serleg dei relativt velståande i vårt samfunn til å yte sin skjerv til eit fond med individualiserte pensjonar, det vil seie proporsjonalitet mellom innbetalingar og utbetalingar. Ved «fondering» kan gjerrigknarkane glede seg over at det ikkje vil finnast det minste rom for omfordeling. Men Statens pensjonsfond blir neppe billegare enn ei vidareføring av folketrygda. Som det er blitt påpeika fleire gongar i denne spalta (seinast av Elizabeth Nygaard den 4. mars), må pensjonane takast av løpande produksjon og inntekt same korleis pensjonssystemet er utforma. Skal det bli billegare med fondering enn med den noverande folketrygda, må derfor ei eventuell auka sparing gjennom innskota til Statens pensjonsfond føre til høgre realinvesteringar og dermed høgre vekst i BNP enn vi ville hatt utan dette fondet. Men, som vi også har understreka før i denne spalta, det er realinvesteringane som bestemmer sparinga, ikkje omvendt. Statistikk frå OECD viser at sidan slutten av 1990-åra har realinvesteringane krympa i dei fleste land, samtidig som det fløymer over av finanskapital på jakt etter profitable «plasseringar». I Norge var realinvesteringane utanom bustadsbygging nesten 20 prosent lågare i 2003 enn i 1998. Frå 2000 til 2003 sank desse investeringane med gjennomsnittleg 2,7 prosent per år i Norge, 2,9 prosent per år i USA og 1,2 prosent per år i OECD-landa samla. I ein slik situasjon er det ikkje for lite, men for mykje sparing. Meir pengar til børsen vil derfor resultere i nye bobler. Meir sparing i denne situasjonen inneber endå lågare effektiv etterspørsel og dermed lågare BNP. Oppbygginga av eit Statens pensjonsfond kan derfor gjere vondt verre. Skal tru om Pensjonskommisjonen har sett på dei siste erfaringane i USA? Der har Pension Benefit Guaranty Corporation (PBGC), som forsikrar pensjonane til 44 millionar amerikanarar, rekna ut at pensjonsfonda har ein samla manko i forhold til betalingsplikter på rundt 350 milliardar dollar. På grunn av store forsikringsutbetalingar har PBGC fått eit akkumulert underskot på over 11 milliardar dollar. I januar måtte derfor Senatet gripe inn med store pengeoverføringar for å redde PBGC frå samanbrot (jfr. The Economist, 7. februar). Kven skal dekkje dei eventuelle tapa til Statens pensjonsfond? Når BNP ikkje veks raskare ved fondering enn utan fondering, kan Statens pensjonsfond bli «billegare» enn den noverande folketrygda berre ved at det haustar utbytte og vinstar på børsen som elles ville ha gått til private kapitalistar. Det må med andre ord skje ei omfordeling av profittmassen frå privatkapitalistane til statskapitalen, rett og slett ei stryping av den norske privatkapitalen. Og i konkurransen med det veldige Statens pensjonsfond kan den norske private finanskapitalen bli ein sporv i tranedans. For meg er det derfor eit mysterium at Høgre-folka i kommisjonen gjekk inn for å opprette dette fondet. Bortsett frå individualiseringa av alderstrygda var den einaste gulrota dei fekk at det «bør … åpnes for at deler av kapitalen (som er plassert innanlands. R.S.) kan forvaltes av private forvaltere, slik Petroleumsfondet allerede gjør ved at man har satt ut eksterne forvaltermandater». Men inntektene av slik forvalting blir sannsynlegvis berre blåbær i forhold til det privatkapitalen taper til Statens pensjonsfond på børsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn