Vi tok en liten en her om dagen. Det spørs forresten om vår var en ekte Norman. Prisen lå langt under alle offentlige satser. Spagetti Bolognese ved en av deltakernes kjøkkenbord kosta ikke stort. Og alt sammen var på huset. Til og med drikkevarene, som var ubegrensa av husets eget springvann. Tankene fløt fritt over bordet, og møttes og fortetta seg til nye planer før neste møte med Det offentlige. For dette er et privat anliggende. Det var ikke snakk om å mele noen kake, og slett ikke vår egen. Det er vanskelig å sette satser på privat initiativ. For hva skal vi regne som offentlig og hva skal vi regne som privat? Hva er det som gjør en lunsj til mer enn bare sultstilling? Om det nå er medbrakt matpakke ved et kantinebord, på en stubbe i skogen. Ingen måltider er bare sultstilling. Det flyr tanker fritt over matbordene og møtes til nye løsninger. Alle lunsjer er arbeidslunsjer. Sånn var det alltid, og fortsetter så lenge det fins folk og mat. Og hva som er for andre og hva som er mel til egen kake, er vanskelig å si. Og hva er den gode viljen verdt? Det er den som gir oss mat på bordet, og klær på kroppen. Noen andres gratis gode vilje sørger for at de hjelpeløse blir hjulpet, de vergeløse blir verna og rettferdigheten skjer, i hvert fall sånn nogenlunde, fyllest. Gjennom historien har forandringene blitt født over matbord. Fra han de hengte på korset etter den siste arbeidslunsjen, over alle revolusjonene og til de vi går forbi hver dag, som ber oss om vern mot de som vil drepe dem for den gode viljen og de nye tankene deres sin skyld.