Hurra for Kari!
- Er det ikke typisk? Når en mann er hjemme, så er det plutselig verdt en spalte i Klassekampen. Denne noe indignerte reaksjonen har jeg fått fra to ellers oppegående kvinner den siste tiden. Ja, hva skal jeg si til det? Mest av alt så har jeg lyst til å si: HAHAHAHAHAHA! Jeg ler meg i hjel. Her har dere stått opp til halsen i babybæsj i alle år, og så har dere ikke en gang vært i stand til å klemme ut av dere så mye som en avisspalte. Hvem har hindret dere? Mannlige redaktører? Kom igjen. Jeg mener, denne situasjonen har jo alt; grenseløs kjærlighet, potensielle relasjonskonflikter, fysisk forfall. Her er det jo stoff til en hel roman! Forresten, den boka er jo også skrevet nå. Av en mann som heter Kari. «Typisk, når en mann er hjemme, så er det plutselig verdt Nordisk Råds Litteraturpris.» HAHAHAHAHAHA. Jeg er nå midtveis i «Löpgravsvägen» av finske Kari Hotakainen. Hovedpersonen Matti er forlatt av kone og barn, på tross av at han var en ekte hjemmefrontsmann. Her hjalp det ikke at han kunne bytte bleier, bake brød, eller at han satt i timevis og bysset et forkjølet barn. Hun ble dritt lei ham allikevel. For å vinne tilbake familien, bestemmer Matti seg for å oppfylle konas ønskedrøm om et eget hus. Det eneste som er innen rekkevidde er et såkalt frontmannahus. Dette er billige hus, som staten satt opp til krigsveteraner etter den annen verdenskrig. Matti ser seg selv som tilhørende den nye generasjonen frontkjempere. Men den nye hjemmefronten ligger innenfor husets fire vegger. Matti utkjemper en erobringskrig, for å få tilbake familien sin. Og her er det parallellen til Erlend Loe blir tydelig. I likhet med Loe skildrer Kari Hotakainen den nye generasjonen finske menn i ironisk kontrast til besteforeldregenerasjonen. De som bygde landet. Sterkest inntrykk i Hotakainens kule bok så langt, gjør skildringen av en mann som blir forlatt. Barneleker ligger ubrukte i hjørnet. Husken utenfor står stille. Menn som blir forlatt er ikke noe pent syn. Den utløsende årsaken til at kona forlater Matti er at han slår henne for første gang. Han forsvarer seg med at hun har tildelt ham verbal juling i lengre tid. I Bergen sitter det en mann i varetekt, som trolig har skutt kona si. Det er en forferdelig tragedie. To barn har i praksis mistet begge sine foreldre. Advokat Tor Erling Staff sier på radioen at menn som blir nektet samvær med barna sine blir fortvilte og farlige. Det er ingen unnskyldning. I noen tilfeller er det sikkert all mulig grunn til å nekte far samværsrett. I andre tilfeller er favoriseringen av mor i barnefordelingssaker blodig urettferdig. En ting er sikkert. Vi vil alle være sammen med barna våre. Nå må vi alle, kvinner og menn, jobbe sammen for fedrenes soleklare rett til en større del av fødselspermisjonen. Neste år får vi danne en egen seksjon i 8. mars-toget. Paroleforslag: Minst fire måneder til far!
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn