Peter M. Johansen ser det tydeligvis stadig som sin oppgave å være talerør for de mest doktrinære fløyene av Sinn Féin/IRA. Som innlegget hans 13. februar demonstrerer, betyr dette at andres – det være seg andre nasjonalisters, eller unionisters – oppfatning av IRA aldri kan tillates å ha noen reell vekt. Min henvisning til dette avfeier han lettvint, «underbygget» av en oppvisning i Erasmus Montanus-logikk: Fordi lojalistiske bander fortsatt er aktive, kan ikke IRA oppfattes som et problem. Ved siden av å være et skoleeksempel på militaristisk tvangstenking, hvor hovedsaken blir å telle våpen og voldsangrep heller enn å vurdere politisk styrke, er dette et ekko av Sinn Féins skinnhellige, sjølmedlidende, stadige syting: Alle andre har bestandig skylda for alt, mens SF/IRA aldri har ansvar for noen ting. Men som Real IRA-medlemmet Bobby Tohill fikk erfare med nær dødelig konsekvens 20. februar, er IRA fortsatt blodig alvor. Brutal vold og trusler mot andre nasjonalister, det være seg småkriminelle, medlemmer av politistyrene, eller republikanske dissidenter, teller tydeligvis ikke. Det er påfallende hvordan Johansen konsekvent forbigår dette i total taushet. Å påpeke dette er ikke å benekte eller bagatellisere lojalistiske overgrep, eller det utstrakte samrøret som har foregått og utvilsomt fortsatt forekommer mellom politi og lojalistbander. Det er heller ikke å fornekte historien til unioniststaten Nord-Irland før innføring av direktestyre fra London, og britiske overgrep under direktestyret. Alt dette skal og må løftes frem i lyset, og unionister som fortier det er minst like skyldige i ensidighet som republikanere som bagatelliserer overgrep på sin side. Men en kommer ingen vei med mindre en innser det selvinnlysende at IRA og mindre, republikanske bander faktisk oppfattes som truende og antidemokratiske.