** Det er ikke rart at mange vil kalle seg feminister, for det er en hedersbetegnelse. Men hva vil det si å være feminist? Og kan man stille krav til de som ønsker å bruke den betegnelsen om seg selv? Bjarne Håkon Hanssen fikk problemer med å kalle seg feminist på tv da Liza Marklund konfronterte ham med spørsmålet. Men den svenske statsministeren har gjort det. Og damebladredaktørene har gjort det. Etter at en ny generasjon unge kvinner skrev sine feministbøker på slutten av 1990-tallet har ikke feminismen vært den samme. Fra å være marginal, forvist til ytterste venstre og sentrene for kvinne- og kjønnsforskning fikk feminismen en ny vår og ble invitert inn i dameblader, styrerom og kvinnenettverk. «Bør feminismen utelukkende dreie seg om svake grupper, kollektiv kamp og solidaritet kvinner imellom, eller kan den gjøre plass for enkeltkvinners selvsentrerte suksess og fremgang?» spør Hanne Andrea Kraugerud i Samtiden 4-2003 og kritiserer feminister for å plassere bedriftsleder Celina Midelfart utenfor sitt univers. Hun mener dagens feminister har gjort en dårlig jobb med å løsrive seg fra 1970-tallets fokus på fellesskap og solidaritet. Det er ikke populært med grupper, kategorier og definisjoner i disse dager. Og man blir ikke populær hvis man kommer med «oppskrifter» på politiske standpunkt, på hvem som er feminister og hvem som ikke er det. Men det er ikke alltid at det er bedre jo flere man er. «Feminist er noe man blir, ikke noe man er født til å være. Spørsmålet om man er født kvinne eller ikke er ikke avgjørende for om man slutter opp om feministisk politikk. Det skjer på grunn av egne valg og handlinger – slik det er med alle andre politiske standpunkter», skriver Bell Hooks, professor ved City University New York i boka «Feminism is for everybody». I denne boka tar Hooks, som beskriver seg selv som revolusjonær feminist, et oppgjør med mye av det hun mener feministene i «den tredje bølgen» har stått for. Særlig kritiserer hun det hun kaller «livsstilsfeminismen», en feminisme som prediker at det finnes like mange versjoner av feminismen som det finnes kvinner; «Med ett ble feminismen tømt for politisk innhold – bit for bit. Den ble en rådende oppfatning at enhver kvinne kunne bli feminist, også om hun hadde et konservativt eller liberalt politisk grunnsyn. Det er åpenbart at denne tenkemåten har gjort det lettere for feminismen å bli akseptert, fordi det underliggende premisset er at kvinner kan bli feminister uten å utfordre eller forandre seg selv eller kulturen de er en del av». For hva er det egentlig som skal gjøre Celina til en feminist? At hun er en kvinne på toppen av næringslivet? Er kvinner feminister fordi de tjener bra, jobber mye overtid eller er rappkjefta mot mannfolk? Er enkeltkvinners suksess en individuell realisering av feminismens mål, slik Kraugerud hevder? Nei. Skal en feministisk bevegelse ha livets rett må den ha høyere ambisjoner enn å fungere som terapi for kvinner på vei opp og fram. Det finnes ingen individuell realisering av feminismen. Bell Hooks definerer feminismen som en bevegelse som vil gjøre slutt på all sexisme, sexistisk utbytting, og undertrykking. Det er en treffende definisjon. Den viser at feminismen i sin natur er en kollektiv bevegelse. Og at vi må snakke om solidaritet og fellesskap hvis vi skal ha et håp om å lykkes. Vi må stille politiske krav med utgangspunkt i de som rammes hardest av undertrykkinga, og vi, kvinner som menn, må ta et oppgjør med vår egen sexistiske tankegang. Celinas suksess endrer for eksempel ikke på at kvinner er pensjonstaperne i Norge. Vi lever ikke i det klasseløse samfunnet, ei heller feminister i Norge, selv om spørsmålet om klasser, som har fulgt feminismen fra dens barndom, etter et turbulent 70-tall stort sett har vært fraværende i debatten. Hooks forklarer denne utviklingen i USA med at privilegerte kvinner fikk lettere tilgang til den samme økonomiske makten som menn. Samtidig ble alle kvinner oppmuntret til å se økonomisk framgang for noen kvinner som positive tegn for alle kvinner. Men, skriver Hooks, «[I] virkeligheten lettet denne framgangen sjelden byrden til fattige kvinner fra arbeiderklassen. Og siden bedrestilte menn ikke gjorde sin del av arbeidet i hjemmet, har bedrestilte kvinners frihet – uansett rase – hvilt på at kvinner fra arbeiderklassen fortsatt blir undertrykte». Hooks analyserer amerikanske forhold. Men også i Norge har likestillingsideologien fått dominere den politiske debatten for lenge. Dette handler ikke om å lage en mal eller en oppskrift på hva som er den eneste rette feministiske vei. Det har vært nødvendig at grupper og enkeltpersoner har stilt spørsmål ved hele grunnlaget for feminismen fra 70-tallet, det være seg synet på porno eller andre spørsmål. Men vi som tilhører en ny generasjon feminister kan ikke være fredet for alltid. Man kan, og må, stille krav til feminister. Ikke for å finne fram til de «evige sannhetene», men for å hindre at feminismen mister sin potensielle politiske kraft eller blir et middel til suksess for privilegerte kvinner.