Hvis alt går som det skal, står fiolinisten Anne-Sophie Mutter i kveld på scenen i Oslo Konserthus og spiller ektemannen, André Previns, fiolinkonsert. «Anne-Sophie» heter konserten, og det er komponisten selv som dirigerer. (Konserten finnes innspilt på Deutsche Grammophon.) Fortellingen om hvordan Mutter som fjortenåring, i 1977, ble trukket ut på scenen i Salzburg og året etter inn i platestudioet av datidens mest profilerte dirigent, Herbert von Karajan, er etter hvert blitt ganske kjent. «Den mest talentfulle unge begavelsen siden Menuhin» skal han ha sagt, og resten er, som det gjerne heter, historie. Det er med andre ord en av vår tids mest suksessrike klassiske artister som i kveld (og i morgen) musiserer sammen med Oslo Filharmoniske Orkester og deres sjefsdirigent, den tidligere nevnte, André Previn. Hva slags musiker er det så vi står overfor? Hva er hennes særpreg og, ikke minst, hvordan har hun utviklet seg opp gjennom av disse årene? De innpillingene hun gjorde sammen med Karajan, fra Mozart 3. og 5. fiolinkonsert i 1978 til Tsjaikovskij i 1988, kan vi kalle romantiske i den forstand at de er båret oppe av idéen om den skjønne klang. Denne skjønnheten kommer ikke minst til uttrykk gjennom Mutters nyanserike vibrato, et vibrato som hun etter hvert har utviklet til det perfekte. De er også preget av Karajans homogene orkesterbehandling, samt hans unike evne som akkompagnatør, det vil si hans evne til å følge en solist, la henne få utfolde seg uten at forløpet stanser opp. Og det er ikke minst på grunn av denne samarbeidsevnen at Beethoven-konserten fra 1979 fremdeles er uimotståelig. I tillegg, kanskje Brahms og Bruch. Like fullt liker jeg å tro at Mutter etter hvert måtte frigjøre seg fra Karajan fordi hun ønsket en noe videre fortolkningshorisont. Jeg liker også å tro at jeg kan høre dette i et konsertopptak av Tsjaikovskijs fiolinkonsert fra 1988, der hun prøver å spille seg fri fra Karajan som dirigerer baktungt og gammelmannsaktig. Det er som om hun vil ta styringa selv. Og det gjorde hun. For når jeg lytter til hennes nyere innspillinger, som for eksempel hennes andre versjon av Beethovens fiolinkonsert fra 2002, hører jeg hvordan hun utpensler fiolinstemmen med en nyanserikdom som knapt noen andre er i nærheten av. Og som oftest blir jeg fullstendig henført av dette. Men jeg må også innrømme at jeg av og til blir irritert. Hvor mye tror denne dama at det går an å tvinge ut av en fiolinstemme, selv om denne stemmen er komponert av Beethoven? Hvor går grensen før det tipper over i det overfølsomme, over i det manierte? I tillegg er det jo også på grunn av denne hyperdetaljerte utformingen av fiolinstemmen at det musikalske forløpet av og til nesten stanser opp. Noe som nok også skyldes dirigenten Kurt Masur som ikke alltid makter og holde musikken i gang når tempoet tidvis blir så langsomt som her. Men på den andre siden, hva er poenget med enda en Beethoven-konsert utført etter den gode smaks altfor velkjente regler? Jeg tror derfor denne Beethoven-innspillingen sier noe viktig om Mutters fortolkningsstrategi. For selv om hun spiller en del ny musikk, samt mer utadvendte, virtuose stykker, ønsker hun kanskje primært å trenge dypere inn i de store klassiske verkene, så å si tømme dem for den siste rest av musikalsk mening, for kanskje en gang for alle å bli kvitt dem. Og det på det aller høyeste nivå.