Vekst og velferd
- I Nasjonalbudsjettet for 2004 står følgende påstand: «På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge». Dette eller lignende påstander gjentas hvert år i nasjonalbudsjettet. Påstanden begrunnes ikke. Hele den økonomiske debatten skjer på grunnlag av dette premisset: økt vekst fører til økt velstand. Fra 1980 til 2000 har BNP per innbygger i faste 2000-priser steget fra 196.000 kroner til 328.000 kroner. Dette tilsvarer en økonomisk vekst per innbygger på 67 prosent og gir Norge et av verdens høyeste nasjonalprodukt. Det er ingen tvil om at den norske «vekstevnen» har vært stor. Men hva med velferden? Det er uklart hva regjeringa her legger i «velferden», men en rimelig tolkning er at det dreier seg om levekårene og livskvaliteten til befolkningen. Det er ingen tvil om at en stor del av den norske befolkningen har fått sine levekår kraftig forbedret i perioden. Men velferden «i Norge» bestemmes ikke bare av levekårene til de som har lyktes. En viktigere indikator på velferden i folket som helhet er hvordan sosiale problemer har utviklet seg. Når helse og sosiale forhold trekkes inn, blir ikke sammenhengen mellom velferd og vekst så entydig lenger. I samme perioden som den økonomiske veksten har vært stor har nivået på arbeidsløshet økt fra rundt 1 prosent til rundt 4 prosent. tallet på personer som må søke om økonomisk sosialhjelp har økt fra om lag 60.000 til om lag 140.000 tallet på personer som må leve på uføretrygd økt fra rundt 160.000 til rundt 300.000 Her har jeg valgt ut noen indikatorer som svært tydelig viser at «veksten» ikke har økt velferden for alle. Tvert imot er det klare tegn på at relativt mange må ha fått redusert velferden i perioden. Det er derfor all grunn til å stille spørsmål med påstanden om at «vekstevnen bestemmer utviklingen av velferden». Etter min mening er dette en av de store svakhetene ved utviklingen av økonomifaget og politikkens syn på «økonomi». Fokuset rettes ensidig mot den økonomiske veksten målt med veksten i BNP. Velferden i samfunnet avhenger også av hvordan det økonomiske systemet som helhet utvikler seg, hvordan verdiskapningen fordeles, hvordan forholdet mellom produksjon og reproduksjon utvikles. Slike forhold diskuteres ikke i nasjonalbudsjettet. I boka «Den Nyliberale Revolusjonen», dokumenterer Roar Eilertsen og jeg at det de siste 20 årene har pågått en omfattende endring av det økonomiske systemet i Norge. Vi bruker begrepet «nyliberal revolusjon». Det riktigere ville kanskje heller være en nyliberal kontrarevolusjon fordi det er tankegods og ordninger fra tida før Velferdsstatens tid som får sin renessanse. Gjennom denne kontrarevolusjonen har vi sett hvordan markedsøkonomien er vokst i styrke og fått stadig større frihet. Marked etter marked dereguleres. For tida er det markedet for arbeidskraft som skal tilpasses den globaliserte kapitalens behov. den offentlige sektoren presses fra skanse til skanse. Nye finansieringsformer og effektiviseringstiltak bringer markedstenkningen inn på tradisjonelt bruksorienterte områder. I skolene, på sosialkontorene og på sykehusene blir elever, folk med sosiale problemer og syke gjort om til abstrakte «produkter» som «tilbys» og «etterspørres» som om det var markeder det handlet om. Slik skal velferdsutgiftenes andel av BNP gradvis reduseres. husholdene er betydelig redusert i størrelse og blitt mer ustabile. Tallet på personer per hushold er stadig redusert og i dag består 37 prosent av alle norske hushold bare av en voksen person. Også tida vi bruker i husholdet reduseres gradvis. Kan slike omfattende endringer av det økonomiske systemet gjøres uten at det får konsekvenser for velferden? Under oppbyggingen av velferdsstaten skjedde det motsatte av det vi ser i dag: markedsøkonomiene ble stadig mer regulert og den offentlige sektoren ble kraftig styrket. Når den økonomiske veksten den gangen krevde at stadig flere måtte jobbe utafor husholdet, ble den reduserte velferdsinnsatsen i husholdet mer enn kompensert av oppbyggingen av en offentlig velferdssektor. Den økte produksjonen skjedde parallelt med at det vi kaller reproduksjonen ble styrket. I dag lukker politikerne øynene for denne sammenhengen. De tror det skal være mulig i det lange løp både å øke produksjonen og svekke reproduksjonen uten at det går ut over den helsemessige og sosiale situasjonen til en betydelig del av befolkningen. Drevet av kortsiktige profittmotiv presser regjeringa gjennom endringer av det økonomiske systemet uten tanke for de mer langsiktige konsekvensene. Hva vil konsekvensene bli? For de som står svakest på arbeidsmarkedet betyr det trolig et liv som «reservearbeidskraft». For det store flertallet av befolkningen vil framtida preges av større usikkerhet knyttet til det å skaffe seg arbeid og inntekt og økende krav om å tilpasse seg arbeidslivets skiftende behov. Dette vil prege folks bruk av tid. De må bruke mindre tid på familie og venner. De må utsette å få barn, og de må hele tida kalkulere tidsbruken ut fra hva som «lønner seg». Arbeidskjøperne som forventer å få billigere, men stadig like frisk og dyktig arbeidskraft, kan få noen overraskelser: Som arbeidsgivere i Sør-Europa alt i dag fortviles over, vil flere unge par nekte å få unger. Fruktbarhetstallet i Italia er nå 1,2. I Norge er tallet redusert til 1,75 (2002). For at befolkningen skal være stabil må tallet være over 2. Det er heller ikke usannsynlig at nivået på sosiale problemer og helseproblemer vil øke: flere arbeidsløse, flere sykmeldte, flere uføre og flere fattige. 20 år med nyliberal revolusjon har vist oss at det ikke lenger er så klart at det er grunnlag for velferdsstatens utviklingsoptimisme. Økonomisk vekst målt som vekst i BNP vil trolig føre til økende profitter og velstandsvekst for en stor del av befolkningen. Men om reproduksjonen neglisjeres, slik vi ser klare tegn til i dag, vil vi med stor sannsynlighet oppdage at kostnadene ved den liberaliserte, markedsstyrte veksten veltes over på stadig flere lønnsmottakere. Hvor lenge skal det gå før disse systemendringene blir tema for politisk debatt?økonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Elizabeth Nygaard og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn