Aftenpostens kommentator Kathrine Aspaas irriterer seg i spalten «Mellom oss» tirsdag denne uka over «den selvutnevnte kultureliten i norsk plate-, medie- eller forlagsbransje», som ifølge henne setter likhetstegn mellom kommersielt og dårlig/feigt/slapt. Hun setter imidlertid sin lit til at «utøverne», musikere, journalister og forfattere ikke lar seg forføre av disse elitistene. Spesielt ille er det i pressen, forstår vi Aspaas rett, der «kommersielt» regnes som et skjellsord, og der frykten for å skrive salgbart virker både klam og kvelende. Dette var jo befriende originale synspunkter. Det er mulig jeg lever i en liten ghetto her i Grønlandsleiret, fjernt fra de virkelige kulturkampene i samfunnet, men faktum er at jeg aldri møter noen som huser slike bekymringer som Aspaas gjør. Det er i hvert fall lenge siden jeg har hørt en journalist i Akersgata bekymre seg over at avisene ikke er kommersielle nok. Tvert imot møter jeg mange som ser tendenser til både kommersialisering og trivialisering av mediene, og noen frykter for at diskusjonene om viktige politiske og strategiske beslutninger flyttes ut av offentligheten og over i mindre og mer lukkede fora der allmennheten ikke har innsyn. I likhet med en gjennomsnittlig markedssjef i en kommersiell fjernsynskanal som sender «Ekstrem forvandling», «Ungkaren» og «Glamour» døgnet rundt, anklager Aspaas sin oppkonstruerte anti-kommersielle fiende for elitistisk menneskeforakt. Spørsmålet er bare om det å gi «folket det folket vil ha», som ligner svært på å gi «folket det man kan tjene mest mulig penger på», er en tilstrekkelig målsetning for journalistisk (og kulturell) virksomhet. Diskusjonen kan kanskje begynne med om vi fremdeles står inne for Redaktørplakaten, der det står at avisene har til oppgave å ivareta ytringsfriheten ved å bidra til en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling og arbeide for det som etter redaktørens mening tjener samfunnet best. Ikke mye om det salgbare der.