Bokpoesi og sunget poesi
Svaret fra Jan Erik Reilstad den 9. februar overbeviser meg og ga meg lyst til å utdype videre. Reilstad får fram mange gode grunner til at det er viktig at noen går inn i dette feltet – sanglyrikken – for å undersøke hvordan det står til med den. Det var da heller ikke dét jeg reagerte på. Reilstad hevder at det er særlig én ting jeg reagerer på i innlegget – hvordan sanglyrikk blir satt opp mot boklyrikk. Riktig. Denne diskusjonen handler ikke om sangtekstenes betydning (vi har naturligvis begge en hel rad favoritter), eller om det er uvesentlig eller ikke å argumentere for noe skille mellom høyt-lavt, eller for hvordan poetiske, prosaiske, subtile, enkle, kroppslige, sanselige, celebrale, upripne, kritiske, barnslige, aggressive, humoristiske, tårevåte, patosfylte (f.eks.) nivåer kan føyses sammen og oppgå i en vanvittig bra enhet i Låta. Det handler ikke om dette, men det er merkelig hvor fort det som sies i sammenhenger som denne likevel får det til å virke som om det er slike spor vi diskuterer langs. Enkelte argumenter virker dømt til å mime fortid. Er dette uunngåelig? «Det er lett å rappe på norsk, men er det lett å høres bra ut?» – synger de elleville lillehamringene i Dirty Oppland. Det er ikke vanskelig å sjarmeres av sånt; de høres vitterlig bra ut. Mon tro om det ikke har skjedd noe i og med rappens inntogsmarsj: at arbeidet med teksten framstår enda viktigere nå? Og at denne språklige kvaliteten er en bieffekt av at elementer som epikk og personlighet, samt store doser med humor (som i rocken framstår som bannlyst, med enkelte unntak: Zappa) virker som idealer? Uansett har det skjedd mye med norsk rock siden inngangen av 90-tallet da det stort sett var Raga Rockers, Jokke, De Lillos og DumDum Boys som fikk det til å høres bra ut å synge på norsk. Selvsikkerheten har vokst siden da. På området synge på norsk framsto få artister som modige. Om artister som klamrer seg til haltende engelsk er det nærliggende å tenke at det er fordi artisten ikke tør vedkjenne seg sine egne verselinjer og strofer. Man kunne fristes til tanker som: aper etter maktdiskursen. Grunnene kan naturligvis være mange, men poenget er at det ikke virker særlig modig. En som synger «I love you, la la la la» risikerer ikke en dau skitt. En som synger «Jeg elsker deg, bla bla bla», derimot, vekker en form for språklig interesse. Eventuelt: får det til å snerre litt i smilebåndet. Man har greid å trashe klisjéen.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent