I en kronikk i Klassekampen 14. februar har Knut Ivar Skeid et angrep på Fritt Ord fordi institusjonen solgte sin «kontrollerende andel av Narvesen til en kolonialkremmer fra Trondheim». Dette karakteriseres som et trist eksempel på «en anti-nasjonal strategi». Rent bortsett fra at det knapt kan være så anti-nasjonalt å selge til en person fra Trondheim, er det galt å si at vi solgte en «kontrollerende andel». Da salget fant sted eide Fritt Ord en aksjepost på vel 16 prosent i det fusjonerte selskap Narvesen-Reitan. Reitan eide ca. 50 prosent. Det var Reitan som hadde den «kontrollerende andel», ikke Fritt Ord. Før fusjonen med Reitan-gruppen høsten 2000 hadde Fritt Ord hatt en aksjepost i Narvesen på ca. 34 prosent, hvilket betød at Fritt Ord hadde negativ kontroll. På slutten av 1990-årene mente imidlertid ledelsen i Narvesen at selskapets fremtid var avhengig av en restrukturering gjennom ny kapital, fusjon eller lignende og fremmet et forslag om fusjon med Reitan-gruppen. Fusjonen innebar at Fritt Ord ga opp sin kontrollerende posisjon. Styret i Fritt Ord hadde intet grunnlag for å overprøve Narvesen-ledelsens forretningsmessige vurderinger, og disponerte heller ikke over kapitalressurser som kunne sikret den fortsatte kontroll. Dette er for øvrig et dilemma som er kjent fra andre stiftelseskontrollerte selskaper. Da Reitan året etter tilbød seg å kjøpe aksjeposten, var det naturlig for Fritt Ord å selge. Alternativet hadde vært å sitte med aksjeposten i et Reitan-kontrollert selskap. Det vil si å ha låst fast milliardformuen i en posisjon med høy risiko, begrenset mulighet for å bruke avkastningen av formuen, og med svært begrenset mulighet for kontroll av forretningsvirksomheten. Det er vanskelig å se hva Fritt Ord alternativt burde ha gjort på noe punkt i prosessen.