Trøndelag Teater har fått ny sjef. Otto Homlung overtar ledelsen av teatret ved juletider. Litt av en utfordring å etterfølge den frittalende, høyt profilerte Catrine Telle. Hun har fått trøndere til teatret med sitt ukonvensjonelle og dristige repertoar. Selv om teatersjefen nå snart runder 50, er det ingen norske teatre i dag som er like unge, friske og rampete som Trøndelag Teater. Når Otto Homlung nå overtar, har styret overveid saken både grundig og vel. I september i fjor ga styreleder Marvin Wiseth Adresseavisen klar beskjed om hva slags teaterpersonlighet han var interessert i: «Etterfølgeren skal helst ligne Telle», sa han. Han ville lete blant «den yngre garden, de utradisjonelle og søkende … som ikke skvulper over av verdighet når de går. Jeg regner også med dem som er unge av sinn», konkluderte han. Ansettelsen skulle være en «åpen prosess», og like etter søknadsfristens utløp fortalte styrelederen til Adresseavisen at han kom til å offentliggjøre navnet på de åtte, av totalt ti, som var villige til å vedstå seg at de hadde lyst på stillingen. Samtidig ble det ikke lagt skjul på at styret også ville jakte på interessante kandidater. Selv om teatret vil følge uskikken med å gå på hodejakt, var den lovede åpenheten om prosessen likevel en god nyhet for oss som mener at om teatret skal være en viktig kunstnerisk institusjon, må offentligheten ha anledning til å følge med i styrets overveielser. Det er ikke så lenge siden en slik åpenhet var normen. Så vidt jeg husker var Arne Norheim, styreleder på Rogaland Teater, en av de første som bestemte seg for å legge lokk på alt som hadde med teatersjefansettelser å gjøre. Det er knappe 15 år siden, men utviklingen har gått fort: I dag er hemmelighold kutyme, og åpenhet et gledelig unntak. Dessverre gikk det ikke lang tid før styreleder Marvin Wiseth slo kontra. 18. november sa han til Adresseavisen at alle navn skal offentliggjøres. 3. desember hadde pipen fått en annen lyd. Men før total taushet ble gjeldende parole, hadde en av søkerne stått åpent fram. «For min egen del mener jeg at søker man på noe så offentlig som en teatersjefstilling, bør man også stå fram offentlig som søker», sa regissør Jon Tombre til scenekunst.no. En lignende situasjon oppsto i Oslo i fjor vår da styreleder Jan Vincents Johannessen bestemte seg for at ansettelsen av ny sjef for Nationaltheatret skulle holdes unna offentligheten. Også der sto bare én søker åpent fram – sittende teatersjef Eirik Stubø. Men der mediene i Trondheim med Adresseavisen i spissen fra dag én har bitt seg fast i saken og, til tross for styrets knefall for det moderne hysj-hysjregimet, har klart å sette teatersjefsaken på dagsordenen, var Oslo-pressen skuffende taus. Et par oppslag i Dagbladet på et tidlig tidspunkt i prosessen, og deretter revnende likegyldighet fra de største mediene. Ansettelsen av ny sjef for landets eldste nasjonalteater ble rett og slett en ikke-sak. Presse og media har gjort det til en fanesak at offentlighetsloven skal gjøres gjeldende for kunst- og kulturinstitusjoner. Det er trist at de nesten uten å mukke godtar at den viktigste av alle avgjørelser for et teater – ansettelsen av kunstnerisk leder – skjer bak lukkede dører. Enda tristere er det at så mange høytkvalifiserte teatermennesker nå har gjort næringslivets regler til sine, og at de ikke opplever det som en spennende utfordring, men som en belastning, å søke en stilling de higer etter å fylle. IdaLou Larsen (f. 1935) er tidligere ansvarlig for Nationens kultursider. Nå er hun redaktør for scenekunst.noTrude Iversen, Egil Baumann og IdaLou Larsen skriver hver torsdag om henholdsvis billedkunst, musikk og teater.