Tilsynelatende
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim Kate Pendry
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Tilbake til Porto Alegre
- Ved neste VSF i Porto Alegre, vil Lula ha sittet som president i Brasil i to år. Dermed vil de politiske linjene til det venstreliberale fransk-brasilianske vertskapet med røtter i Partido dos Trabalhadores (PT) og Attac i Frankrike ubønnhørlig komme i fokus, I alle fall om en skal lese terrenget etter VSF i Mumbai – og parallellarrangementet Mumbai Resistance 2004 på den andre siden av gata – og kritikken fra venstre som har kommet fram etter ett år med Lula.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Frihet og eiendom
Cathrine Holst
- «Markedets grunnlov», kaller leder i Attac Frankrike, Bernard Cassen, utkastet til EU-grunnlov i en artikkel i «Le Monde Diplomatique». En grunnlov bør, skriver han, gjøre det mulig «å velge mellom ulike politiske retninger». Utkastet til EU-grunnlov favoriserer i stedet en «ultraliberal filosofi», en «uhemmet økonomisk liberalisme». Andre er mindre dramatiske i sine karakteristikker. I debattboken «En författning för Europa?» (2003) beskriver juristen Augustín José Menéndez rettsutviklingen i EU som spenningsfylt. På den ene siden beskyttes de fire økonomiske frihetene. På den andre siden har «anerkjennelsen av grunnleggende rettigheter som et hovedprinsipp for fellesskapsretten sakte men sikkert ført til en avveining og balansering av økonomiske mål mot samfunnsmessige verdier». «Charter of Fundamental Rights of the European Union», som er integrert i grunnlovsforslaget, er, påpeker Menéndez, den første overnasjonale rettighetskatalog som gjør sivile, politiske og sosiale rettigheter til «en udelbar helhet». Det betyr ikke at forslaget ivaretar demokratiske og sosiale hensyn godt nok – derav Cassens harme. Også i Norge er de fire friheter konstitusjonelt beskyttet. Den norske grunnloven hegner om næringsfrihet og den private eiendomsrett. Mer annerledes er ikke annerledeslandet. I «den private sfære» skulle «laissez-faire-prinsippet» gjelde, skriver Francis Sejersted i sin analyse av 1814-grunnloven. Ikke overraskende beskytter også den amerikanske konstitusjonen den private eiendomsretten. I tillegg kommer en juridisk fortolkningstradisjon der retten til å eie har blitt gitt en «nær mytisk status», som Harvard-professor Mary Ann Glendon uttrykker det. I USA har forsvar av individets frihet «i ekstrem grad» vært knyttet til et forsvar av den private eiendomsretten, oppsummerer hun sine rettshistoriske studier. Konstitusjonsfedrenes kobling mellom frihet og retten til å eie – i USA, men også i Norge – er inspirert av John Lockes filosofi. Locke betraktet eiendomsretten som førpolitisk og «naturlig». Han postulerte en naturtilstand der enhver eide seg selv («every Man has a Property in his own Person») og sin arbeidskraft («the Labour of his Body, and the Work of his Hands»). I forlengelse av dette selv-eierskapet eide enhver også det han «blandet» («mixed») sin arbeidskraft med, naturressursene han høstet og landet han kultiverte, samt det han byttet til seg – og overskuddet av slike bytter. Hovedgrunnen til at disse selv-eierne ville velge å inngå en samfunnskontrakt, og slik frivillig underlegge seg statlig myndighet, var, mente Locke, ønsket om å beskytte sin eiendom. De kunne best ivareta sin frihet ved å beskjære den. Men hvor sterkt vil de gå med på å beskjære sin selv-eierfrihet? Libertarianeren Robert Nozick argumenterer for at Lockes naturtilstandsmenneske bare vil gi sitt samtykke til en minimal stat. En omfordelende stat er, mener Nozick, ikke noe frie og like selv-eiere vil kunne slutte seg til. Fra et slikt perspektiv blir velferdsstaten en frihetskrenkende og urettferdig ordning. Men muligens er det noe fundamentalt i veien med dette perspektivet. Feminister har påpekt at Locke ikke inkluderer kvinner blant sine frie og like selv-eiere. Nozick gjør det på papiret, men ser ikke de absurde konsekvensene. For eksempel innebærer Lockes selv-eiermodell at kvinner ville kunne kreve retten til å eie barna de føder – så lenge de lever. Nozick autoriserer et «matriarkalsk slaveri», konstaterer Susan Okin syrlig. Også venstreliberalere omgår selveier-modellen i sitt forsøk på å vise hvordan sosial omfordeling er forenlig med individuell autonomi. For marxister er Nozick en hardere nøtt. Den marxistiske filosofen G. A. Cohen ble tidlig oppmerksom på likheten mellom den libertarianske selv-eiermodellen og premisset for den marxistiske utbyttingskritikken; at arbeideren er den rettmessige eier av sin egen arbeidskraft. Dette innebærer, påpeker Cohen, at det å tvinge arbeideren til å betale skatt blir en form for utbytting. Det gjør velferdsstaten – såvel som andre omfordelende ordninger som kanskje kunne sikret at folk fikk «etter behov» – til utbytting satt i system. Nettopp, vil Nozick kunne tilføye.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn