Hvor mange skapsamer finnes det her i landet? Det har neppe engang Carl I. Hagen oversikt over. Men på mer enn en måte kan det være ganske mange. En nordnorsk (ånds)høvding skal ha avlevert følgende kraftsalve: «Mange sørpå har slekt nordpå. Av og til dukker noen av dem opp for å grave i slekta. Når de kommer til en samisk forfar/formor tar de flyet sørover. Der fortsetter de å granske sin svenske eller nederlandske innvandrertipp-tipp et eller annet. Bedre å nedstamme fra en tyvsvenske eller en nederlandsk øksemorder enn fra en reingjeter eller sjøsamisk fiskerbonde».Kraftsalven er, som det heter i skytterspråket, en innertier. Men hvorfor bare skyte på «søringan»? Nord for Trondheim er det jo sannsynligvis et flertall som har en eller annen margbeinspiser i slekta om man går bakover. Det er det mange som ikke gjør når de får mistanke om hva de kan finne. Holdninga hos mange har vært slik den sjøsamiskættede Marion Palmer fortalte i Klassekampen 7. februar i år: «I familien min hadde det berre vore snakka om den eine tippoldefaren, Henry Palmer som kom frå England til Kåfjord gruve ein gong på 1800-talet, og som gjorde at vi 'eigentleg' var frå England». Marion Palmer var godt voksen før hun for alvor tok inn over seg at hun faktisk hadde seksten tippoldeforeldre, hvorav bare en var engelsk. All ære til henne for det. Men hvor mange andre er det som forsetter å skjule sine samiske tipp-tipper i klesskapet? Svært mange tror jeg. Blant annet i kommunen jeg vokste opp i, Hemnes, sør i Nordland, langt fra Finnmark. Strategisk plassert omtrent midt i Norge. Som ung visste jeg jo at det fantes en og annen same i kommunen. Vi så dem på vårparten på vei ut til sommerbeitene på noen av de utallige øyene på Helgelandskysten. At en og annen av de fastboende var i slekt med dem var også en kjensgjerning. Men var disse fastboende «ekte» samer? Ikke i våre øyne. Her kan noe av den sørnorske fokuseringa på at samene bodde i Finnmark og dreiv med rein ha slått inn. Men det er bare et kanskje. Fakta er nok at mange samiskættede så på den samiske arven på lik linje med barndommen. Det var noe man hadde vokst fra og var ferdig med. Jeg kan heller ikke huske at de få som vedsto seg sin samiske bakgrunn hadde noe problemer med det. De bare var samer og ferdig med det.