Paul Auster er, for meg, blitt en av et lite knippe romanforfattere som jeg engang fulgte nøye med på og leste alt jeg kom over av, men som jeg nå ikke leser lenger. Det vil si: Når han gir ut en ny bok leser jeg alltid omtalen og lanseringsintervjuene, men selve hovedattraksjonen – den tre hundre sider lange romanen – står jeg over. Den interesserer ikke det minste. Kan være jeg nevner den i forbifarten her eller der, «har du lest den nye av Auster?, er det noe særlig?», men det blir med det. Samme hvor entusiastisk svar jeg måtte få – DEN ER BARE HELT FANTASTISK – så vet jeg (eller jeg tror jeg vet) innerst inne: De nye bøkene til Paul Auster er ikke noe for meg.