Hvordan har det seg at en middels talentfull sosiolog og utøver av en obskur idrett kalt «teatersport» kan latterliggjøre skarpskodde norske debattanter i nesten 10 år? Hva er årsaken til at denne mannen – i kompaniskap med Bård Tufte Johansen og andre – skulle forårsake hissige leserinnlegg, generasjonskonflikter og ørkesløse debatter om den «nye humoren»? Hvordan kunne han sette hele korpset av landets skarpeste kommentatorhjerner i fullstendig intellektuell forlegenhet? Det begynte med NRK-programmet «Lille Lørdag». Det skjedde med «Åpen Post», flere ganger. Og det skjer med «Team Antonsen». For Harald Eia ler alltid sist.

Tidlige år

Det var neppe tilfeldig at Eia – etter avlagt hovedfag i 1992 med den trauste karakteren 2.3 – la akademikeraspirasjonene på hylla for å drive teatersport og skrive tekster for radio og tv. Historien videre er velkjent. Eia og den noe yngre Skien-mannen Bård Tufte Johansen fant hverandre i tv-programmet «U-natt». Ja, det handler om å være morsom. Men det handler også om noe mer. Hva har preget debatten om Bård og Harald, ironi og den nye humoren egentlig foregått?

Aftenpostens Per Haddal var først ute. I mai 1995, under en måned etter at programmet «Lille lørdag» dukket opp på norske tv-skjermer, skrev han følgende: «Saft suse, nå skal det være satire!» og fulgte opp: «Selv med et halvt, middelaldrende øye kan man se at «Lille lørdag» rommer mye talent som utfoldes med lekelyst og gjøglerglede, ofte forfriskende annerledes i forhold til mye annet på «kanalen med flest ansatte», som det het sist i «Lille lørdag».

Frem for Nostalgien

En slik blanding av lett forundring, interesse og skryt kom til å prege kommentarene rundt kult-programmet de første årene. Eller eventuelt et noe slappere «Frem for Nostalgien. Leve Søttiåtterne! Start debatt!» slik Per Asbjørn Risnes i Bergens Tidende uttrykte seg om 70-tallskameratene. Lille Lørdag-perioden i 1995-1996 var ellers kjennetegnet av fraværet av de helt store debattene rundt programmet. De to programlederne var fremdeles preget av en godhjertet og lett nostalgisk mimring, og kritikerne var få. Første halvdel av 1997 tilbrakte Bård & Harald imidlertid i USA. Med sistnevntes ord: «Bård og jeg har vært i LA i en uke nå, og inntrykkene er mange. Mens Bård har funnet seg nesten skremmende fort til rette, blir jeg provosert av den nye livsstilen og kulturen her i USA. For det første er folk her i LA mye mer overfladiske enn i Oslo.»De to kan ikke ha vært mer kritiske enn at den storkjeftede Conan O'Brien fra NBC og amerikanske talkshows ble hovedinspirasjon for videre arbeid. Men den viktigste forskjellen mellom «Lille Lørdag» og «Åpen Post» var at de to nå kunne kommentere debattene selv, i studio, tre ganger i uka.

Den første kritikken

Finn Kalvik-nyheter, latterliggjøring av navngitte kjendiser og en mental ustabil Kenneth Sivertsen som knuste vannglass i studio. Det var «Åpen Post»s debutsesong, det var vinteren 1998 og de første kritikerne ble tydelige. Aftenpostens Sturle Scholz Nærø var den første som tok bladet fra munnen: «Denne uken – til stor ståhei for ingenting – vendte «Åpen post» tilbake til Norges største tv-kanal, etter én ukes vinterferie. Det var synd. Maken til intrikat kynisme og smilende råskap er nemlig ikke vist i Norge tidligere – ikke i statsfinansiert regi. Men at NRK så til de grader legger seg flat for tidsånd og «uskyldig» underholdning, bekrefter bare en iskald utvikling: Respekt, høflighet og mellommenneskelig varme er gått av moten», var hans dom. Programlederne selv måtte stå i rett foran Kringkastingsrådet.

«Den nye humoren»

Om Harald Eia hadde vært en smal helteskikkelse for intellektuelle Blindern-studenter og satiriske mediefolk skulle dette forandre seg vinteren 1999. Det var «Åpen Post»s andre sesong, og med seksualopplysningsprogramet «Godt for meg – godt for deg» ble Eia og «skrukken» for første gang forsidestoff i riksmediene. Og det var nå debatten tok av. Enhver kommentator med respekt for seg selv kommenterte «den nye humoren». Først ut, Jan Zahl i en kronikk i Dagbladet: «Grunnen er openbar: 50-åringane oppfattar ikkje kodane og tek ikkje poenga. Dei er dermed kontant plassert på sidelinja av noko dei ikkje forstår og følgjeleg ikkje anar korleis dei skal forhalda seg til, svara på eller verja seg mot. 90-talshumoren er sånn sett kanskje noko av det mest vellukka generasjonsopprøret og -prosjektet på lang tid, sjølv om det ikkje er noko gjennomtenkt prosjekt».For en gangs skyld kom debattens klokeste ord fra Aftenpostens Jan E. Hansen: «Bård og Harald har forlengst vunnet humor-debatten. De har ledd sist og best hele tiden. For de ser at vi ikke ser hva de driver med: Parodi. Parodi på det vi tror de driver med. Som sådan er formen uovervinnelig.» Medieprofessorene Jostein Gripsrud og sågar Hans Fredrik Dahl fattet interesse «Når Harald Eia står i «Redaksjon 21», taler han tidas språk. Spørsmålet er likevel om ikke fjernsynet har vært med på å forme dette språket.»

Debattvinneren

I stedet var det en sliten Harald Eia som samme sommer annonserte tilbaketrekning fra rampelyset, med omkvemmet «Aldri mer tv». Men etter nærmere to år gjorde Harald og Bård comeback på nytt. Men selv ikke en stammende stuntreporter, sex-skandaler i Frp eller rekordhøy seeroppslutning kunne hindre at bildet av to mette komikere festet seg. Oversettelsene av pakistanske sanger var en idé hentet fra internett og Dagbladet meldte at «Det er ikke lenger morsomt å le av alt. De urbane ironikerne overdøves av mannssang fra Berlevåg. Det ekte er på moten. Men ironien er ikke død. Den er bare i ferd med å bli en form for humor igjen.»I stedet var det en kamplysten duo som gikk inn i 2002. Med SVT-reporteren Classe Ekmann og kyllingmannen gjennomførte «Åpen Post» en imponerende sistesesong. Og da Bård Tufte Johansens kyllingmann hoppet inn i TV 2s nyhetssending, var skandalen et faktum. Generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold og programleder i TV 2 Per Ståle Lønning raste, mens Dagsavisen og andre likesinnede moralistisk formante at «enten dette skjedde av ren tankeløshet eller med overlegg, illustrerer episoden at den såkalte nye humoren befinner seg i et etisk grenseland». Det måtte en forfatter, Knut Faldbakken, til for å forsvare stuntet, ved å si: «Kreativitet og originalitet er samtidens mest etterspurte vare i info/underholdningsindustrien. På små kontorer langs trange korridorer i NRKs gigantkloss på Marienlyst har nettopp disse egenskapene på forunderlig vis fått surstoff og næring, vokst og trivdes i flere tiår.»

Utvanning?

Slik har det fortsatt, og Harald Eias gjøn med Kristoffer Schau i «Team Antonsen» denne vinteren er en naturlig forlengelse. Det kan derfor virke innlysende at mensa-akademikeren Eia mobber den basale 2-metersmannen Schau. Men egentlig er det tv-seerne, unnskyld oss, han driver gjøn med. Den eneste gangen Harald Eia er blitt presset på defensiven var av Magnus Marsdal i Samtiden. Eia ble tvunget til å si noe om innholdet bak komikken, hvor søkt problemstillingen enn var. Kjetil Brottveit i den intellektuelle nynorskavisa Dag og Tid gikk imidlertid rett på limpinnen: «Det er noko grovare og grunnare over Antonsen og Schau, samanlikna med Eia og Tufte Johansen. Det var grunn til å vere nervøs over at det nye programmet heiter Team Antonsen, og eg har tenkt: Kor går grensa for utvatning? Kan vi risikere at Thomas Giertsen òg skal dukke opp?»Problemet er at det er fullt mulig å tenke seg akademikeren Harald Eia stå, med stram munn, glattkjemmet hår, eventuelt parykken til sarkastisk nynorskmann og alvorlig mine, å stille nøyaktig de samme spørsmålene inn i tv-skjermen. Det er ikke usannsynlig at samme mann i neste øyeblikk hopper rundt i studio mens han skriker ut sin uforståelige svorsk-trøndersk dialekt. Latter. Deretter smiler han igjen inn i tv-ruta og sier: – Ha ha, lite 2001-humor!

Parodien kan alltid parodiere parodien. Harald Eia er blitt fullstendig usårbar. Han vinner debatten. Alltid. Dessverre.

Aslak Nore