Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Vi är den jord vi uttalar

Jeg synes ofte det er vanskelig å peke på hvilken litteratur som har satt mest spor etter seg. Hva som satte i gang den ene eller den andre bevegelsen. Men jeg tror at Göran Sonnevi åpnet poesien for meg. Jeg hadde lest mye poesi før jeg leste Sonnevis dikt, men en gang skjedde det at et dikt lyste mot meg og slo som en knyttneve/vinge i magen. Det var dette diktet:Jag sa till digjag är ingen människaOch dusåg på mig och sa, nejkanske är duingen människaDa kände jag mig försvinnaupplösas inifråntills inte ensskalet fanns kvarInte enshuden, skaletav människaOch durörde vid migsom om jaginte fannsOch inne i migfannsströmmande natt, strömmande nattvirvlandeoch utan stjärnor Ingenmänniskasstjärnornär jeg rörde vid digmed mina fingrar av nattupplöstes du ocksåoch jag hade digsom vatten mellan mina fingrar(fra «Dikter utan ordning», 1983)En slik tanke som plutselig kan oppstå: «jag är ingen människa». Det tok pusten fra meg. Det var så kompromissløst. Tanken på jeg-et oppløst til en verden der ingen mennesker finnes. Og jeg-ets følelse av oppløsning til vann og natt som drar med seg du-et inn i mørket.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?