Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hjemmeplaneten kaller

Knut Ameln Hoem
  • Sønnen min har i all hovedsak tilbrakt de første åtte månedene av sitt liv sammen med kvinner. Nå får han mye farskontakt på dagtid, men rundt oss er det ganske så feminint. To greie mødre hjelper meg med å varme morsmelken i Åpen barnehage bak Sandakersenteret. Barnevakten på Mini-S.A.T.S på Sagene heter Linda. På helsestasjonen blir gutten min veid av helsesøster. Sterke, kule jenter i moon boots hjelper meg med barnevogna inn på trikken. For to uker siden bad jeg om råd og tips fra andre forelderpermitterte. Og fikk svar fra, gjett hvem, jenter. Hvor er det så blitt av alle gutter? Hvor er det det butter? Hvorfor har alle rundt meg … tutter? Torshov på dagtid er en egen planet. Fra utkikksposten i vogna kan sønnen min konstatere at alle menn er enten junkier og alkiser eller, enda verre, skuespillere og frilansjournalister. Mine kompiser er ikke å se. De kommer sikkert til å ta pappaperm de også, inshallah, hvis de ikke allerede har gjort det. Men akkurat nå er de der ute, på kontorene, på konferansene, og i den offentlige debatten. Ofte når jeg ser mine mannlige brødre mene noe fyndig i fjernsynet, så tenker jeg at han der, han hadde fortjent litt fri. Det er jo ofte så stormfullt der ute, i debatten. Da kan det kanskje bli vanskelig å orke å være sammen med sine nærmeste når man kommer hjem? For å ligge i forkant av min egen skjebne, leser jeg for tiden biografier om litteraturkritikere. På femtitallet var lyrikeren og litteraturkritikeren Paal Brekke i vinden. Datteren Toril skildrer ham på barrikadene for modernismen, mot Øverland og andre tradisjonalister. Men så kom neste generasjon representert ved Jan Erik Vold, Dag Solstad og Helge Rykkja og sa i bladet sitt at han var modernist på feil måte. Au! Der fikk han den! Brekke forsvarte seg så stilfullt han kunne. Men når han kom hjem til familien var det ikke mye igjen av ham. Da ble det mye drikking, selvmordstanker og lite tid til å bli kjent med barna, før det bar ut i striden igjen. Tenk om Brekke da kunne sagt: Senk lansene profilister, jeg har tatt pappapermisjon! Problemet med å være mye ute i det offentlige rom er at vi belaster de samme muskelgruppene hele tiden. Er vi foran skjermen får vi musesyken. Er vi på skjermen får vi angst og blir ulidelig sjølopptatte. Er vi på bar hele tiden får vi stiv nakke og svømmende blikk. På planet Torshov derimot, tar jeg i bruk hele kroppen. Den samlede belastningen av barnevogn, vaskekjeller, tørkeloft, Rema 1000 og skrikende unge har gjort meg sliten ja, men jeg er jevnt over sliten. Akkurat nå strekker kreftene mine bare til å oppfordre alle wonderboys til å ta en kollektiv pust i bakken. La oss samles på kjøkkenet og koke suppe isteden. Vi får jo bare kjeft likevel, av jæntar fra Bæærgens Tidende og omegn som mener det er for mange av oss der ute. La oss koke suppe til arbeidende kvinner som sitter foran pc-en og lengter hjem. For de lengter hjem, skal vi tro Aftenposten nå på søndag. De må nok sitte der og lengte litt lenger. For den suppa jeg koker nå skal koke lenge. Helt fram til 17. mai, hadde jeg tenkt meg. Bokanmelderen og radiomannen Knut Ameln Hoem skriver om hverdagen som hjemmeværende pappa på Torshov i Oslo.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent