Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Engasjert kunst?

Bjørgulv Braanen
  • Det har vært visse tendenser til en kunstdebatt her hjemme etter at den israelske ambassadøren i Stockholm ble forbannet over en kunstinstallasjon og i raseri kastet en lyskaster i bassenget. I debatten etterpå har flere, deriblant undertegnede, vist en viss forståelse for fyrens aggresjon og tatt hendelsen som et positivt uttrykk for at kunsten fremdeles kan engasjere. Dette har fått litteraturredaktør Bendik Wold i Morgenbladet til å reagere. I en leder i avisa sammenligner han saken med en norsk kunstutstilling av Kate Pendry i Bergen. På denne utstillingen – «Tales from a wicked child» – hadde kunstneren brukt bilder av den drepte jenta i Baneheia-tragedien. Slik vi har fått framstilt verket, var bildene av jenta plassert sammen med mordere og berømtheter som Adolf Hitler, Charles Manson og den drapsdømte i Baneheia-saken. Baneheia-offerets mor reagerte på dette, og Kate Pendry valgte derfor å trekke bildene av den drepte jenta fra utstillingen. Dette karakteriserer Bendik Wold som «sensuren» av Pendry». Da har han åpenbart glemt at det var kunstneren selv som fjernet bildene, slik at det i dette tilfellet må være snakk om selvsensur. Eller er det virkelig mora Wold retter kritikken mot når han skriver: «Som kunstvenn er det neppe klokt å innrømme kunstens fiender selv et snev av sensurrett»? Bendik Wold viser seg her, i motsetning til slik vi kjenner ham, som en verdinihilist, helt uten forståelse for de pårørendes reaksjon.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent