Utenriksminister Jan Petersen unnlot omhyggelig å komme inn på den norske Irak-styrkens mandat da han holdt sin halvårlige utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget i går. Annet var ikke å vente av en regjering som innenlands gjør sitt beste for å kamuflere den reelle karakteren og funksjonen til den norske Irak-styrken, mens den lar krigsherrene i USA bruke det norske militære bidraget for alt det er verdt i propagandaen. NRKs Brennpunkt dokumenterte mandag at de norske styrkene vil kunne delta i offensive operasjoner i Irak. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold avviste dette under henvisning til en overordnet avtale mellom Storbritannia og Norge. Tidligere forsvarssjef Fredrik Bull Hansen mener det er lite holdbart å tro at den øverste ansvarlige i felt kan forholde seg til denne typen bestemmelser. «Summen av det hele er ikke overbevisende klart», sier Bull Hansen. Talen om at Norge er på humanitært oppdrag i Irak er nok en gang avslørt som det fikenbladet det er. Det samme viste George W. Bushs tale om rikets tilstand, der han lot Norge figurere på skrytelista over land som med sitt militære nærvær sluttet opp om okkupasjonen. Vi er enig med Dagbladet som på lederplass i går skrev at det er svært ugreit av Krohn Devold å prøve å dekke denne politikken med ordkløveri og lokalmilitær «nytale». Nationens Alf Skjeseth skriver at Krohn Devold her har utviklet sin egen form for hersketeknikk ved å avfeie debatten som «tullete». Det norske militære nærværet i Irak som en del av okkupasjonsstyrken er en skamplett for Norge, og i strid med den enigheten som ble oppnådd da Bondevik-regjeringen til slutt endte opp med å motsette seg en krig mot Irak. Dermed har Norge blitt det eneste landet i verden som først sa nei til krigen, for så i ettertid å sende okkupasjonstropper som underminerer standpunktet. Denne politikken er dobbeltmoralsk og uverdig, uansett hvor mye tanketom nytale og utenomsnakk den sauses inn i.