Som alltid er det ytterst fornøyelig å følge med på en amerikansk valgkamp. Denne gang gjelder det det såkalte primærvalget til Demokratene. Kandidatene framstår som amerikanske politikere generelt – med stram pondus, fast hår og knyttede kjever. Kanskje bortsett fra kjeftesmella Howard Dean, da, som både er tynnhåret og lubben. Favoritt nå er John F. Kerry, og når dette leses, har han sannsynligvis vunnet stat nummer to, den tradisjonelt liberale østkyststaten New Hampshire. Og denne kommentaren er en bønn om det som i hine dager ble kalt «brei front»: Slutt rekkene, for nå skal George Bush jr ende som Big Daddy: Som en såkalt «one-timer». Litt om Kerry. Han er 60 år gammel, rik (selvsagt) og dekorert veteran fra Vietnam. Han er også veteran i politisk forstand. Siden 1984 har han husert på Capitol Hill og etter hvert bygget seg opp som en mektig senator, spesielt opptatt av barns rettigheter, miljøpolitikk, utenrikspolitikk og den «nye» økonomien. Kerry er som de fleste suksessfulle demokrater rimelig midtstrøms i sin politiske praksis, men har en fortid som gjør ham spiselig også for mer progressive elementer. Kerry var med på å grunnlegge foreningen «Vietnam Veterans of America», og ble talsmann for de av veteranene som etter hvert kjempet mot krigen. Den rasjonelt anlagte Kerry var en viktig person for den hjemlige motstanden mot Vietnam-krigen; han klarte å bygge en slags bro mellom anarkistisk orienterte krigsmotstanderne og mer moderate demokrater som forsto at krigen var et vanvittig prosjekt. Men Kerry er selvsagt uspiselig for radikalere i vår del av verden. Han er en klassisk big business-type som holder seg inne med de riktige folka i det amerikanske penge-borgerskapet. Han er gift med den styrtrike Heinz-arvingen Teresa, og var før ekteskapet ble inngått i 1996 selv god for a few dollars more. Kerry er et uttrykk for det amerikanske politiske systemets «diktatoriske» preg: To partier (som ikke må forveksles med partier slik vi kjenner dem fra Europa) som så å si står for det samme, og hvor de eneste særinteressene som blir hørt, er storkapitalistenes. Slikt umuliggjør for eksempel kandidaturet til Richard Gephardt, som lener seg for mye på fagforeningene og arbeiderklassens interesser. Med Kerry ved roret og knappen i Det hvite hus, vil USA fortsette som før, men: Det er et stort men. Som min gamle helt Michael Moore sier det: I den aktuelle situasjonen har vi kun ett mål å jobbe mot: «Regime change!» Som Churchill på Jalta, som Sigurd Allern under EEC-striden i 1971/72: Noen saker er så presserende at prinsippene for en stakket stund kan legges til side. «Nei til salg av Norge», sa AKMED-sufferne og la revolusjonen foreløpig på is. Heldigvis, vil kanskje noen si, og vi skal ikke dra den sammenligningen lenger. For selv om Kerry «ligger til høyre for FrP», som det så populært sies her hjemme, er han, som alle de andre demokratiske kandidatene i primærvalgene, langt å foretrekke framfor det kristen-fundamentalistiske, våpenfetisjistiske regimet som i dag styrer USA og dermed verdenspolitikken. John Kerry støttet riktig nok resolusjonen som ga USA anledning til krig i Irak, men understreker at han hele tiden ville ha med det internasjonale samfunnet i en eventuell aksjon mot Saddam. Uansett: Vekk med det essayisten Gore Vidal konsekvent omtaler som «Bush-juntaen». Når Kerry knuser Bush i presidentvalget i november, bør alle progressive krefter verden over spontant gå ut i gatene og tøylesløst feire at den moderne tids mest reaksjonære president sendes tilbake til Texas. Det er deilig å se dem for seg, «W», Cheney, Rumsfeld, Aschcroft, Rice, Wolfowitz, Powell og Perle, der de dukknakket må forlate sine maktposisjoner til hele verdens spott og spe. Vi skal juble, vi skal puste lettet ut.