Den 15. januar var det i Klassekampen en artikkel der Edvard Vogt, professor i jus, argumenterte og ga uttrykk for sitt syn angående Mulla Krekar og hans gruppe. Vogt sammenlignet Krekar med blant annet norske motstandsfolk under krigen. Jeg kunne ikke være mer enig med Vogt der han tar opp det med USAs press på norske myndigheter angående Krekar-saken og synes også at slikt ikke burde være tilfellet, ikke for rettsstaten Norge. Norge burde være enda strengere med denne saken og det uten USAs påvirkning. Men så kommer vi til feiltagelsene eller misforståelsene som ellers prydet hans artikkel. Han hevdet blant annet at norske motstandsfolk, Vogt inkludert, gjorde oppdrag i Norge og forsvarte sitt land, noe som er ganske riktig, men så legger han til «på samme måte som Krekar forsvarer sitt fedreland». Forsvarer Krekar og gruppen hans fedrelandet sitt, Kurdistan? Vet Vogt hvor og hvordan hans gruppe opererer i Sør-Kurdistan? Tydeligvis ikke. Ansar Al Islam bruker selvmordsbombere på sine politiske motstandere og på kvinner og barn. Ja, riktig, han dreper kurdiske borgere. Når i motstandsbevegelsens historie har norske motstandsfolk drept den norske befolkningen, kvinner og barn, og dermed forsvart sitt fedreland? Det er i det hele tatt hårreisende at Krekar karakteriseres som forsvarer av kurdernes rettigheter. Han mottar økonomisk og strategisk støtte fra Iran, en av Kurdistans fiender. Før den amerikanske invasjonen av Irak hadde Krekar og gruppen kontroll over et område, der de hadde innført et fundamentalistisk islamsk styre. Vet professor Vogt hva slags forhold kvinner og barn levde under i disse områdene? Kvinnene levde under et mer undertrykkende styre enn det som var tilfellet under Taliban-styret i Afghanistan. Vogt forsvarer videre Krekar og sier at han bare ønsker å etablere «en islamsk velferdsstat». Er egentlig en velferdsstat forenlig med et fundamentalistisk styre som bryter enhver menneskerettighet? Vogt karakteriserer dessuten USA og co. som Kurdistans okkupanter. Jeg er selv kurder og var ganske aktiv i antikrigsbevegelsen i Norge i forbindelse med Irak-krigen. Men faktum er jo at Storbritannia og USA etter andre Gulf-krigen (1990-1991) har beskyttet kurdernes områder i Nord-Irak for overgrep fra Saddams side. Jeg vil ikke her gå innpå hvorvidt disse hadde interesse av dette. Jeg er enig med Vogt i at hadde det ikke vært for USAs press på myndighetene i Norge, så hadde ikke Krekar-saken fått slike følger som den nå får. Det er å beklage. Men å sammenlikne Krekar med norske motstandsfolk under krigen, å karakterisere ham som kurdernes forkjemper og argumentere for en islamsk velferdsstat, beviser bare at Vogt har ønsket å beskrive det norske rettsvesenets tilstand og har rett og slett ikke kommet på et bedre og passende eksempel enn Krekar-saken.