Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Myter og marked

Camilla Bakken Øvald
  • Marked kontra planlegging er en gammel debatt. Det er dessverre argumentene også. Enten er markedet en gift for sosialismen, eller alternativt; en gave fra oven som er gitt til oss i effektivitetens navn. De færreste deltar i debatten, og gjør du det, kan du vente tyn fra både høyre-og venstresida. Det finnes et minimalt rom mellom reaksjonærskapmarkedsliberalist og kommunistplanleggingsidiot. Det er synd. Skal vi skape et samfunn med en annen økonomisk organisering må vi tørre å diskutere hvilken rolle markedet skal ha, ikke bare hvordan det skal organiseres. Hva er et marked? Og er vi på venstresida mot det? For å ta det siste først; det vil etter min mening være snodig å være mot all form for marked. Marked defineres som en møteplass hvor folk bytter varer, enten det er snakk om høns mot ull på 1700-tallet en gang, eller utenlandsk valuta i dagens kapitalmarked. Den opprinnelige vide definisjonen til tross, begrepet marked knyttes i dag sterkt til høyresida i økonomisk politikk. Dagens økonomiske system omtales gjerne som markedsliberalisme, i betydningen at markedet står i sentrum når politisk økonomi skal utformes. Adam Smith sin tese har aldri hatt større betydning; fjern alle reguleringer og la markedet bli styrt av den usynlige hånd. I følge markedsliberalistenes fanebærere burde det aller meste defineres i et marked, med kategoriene konsumenter, varer og tjenester. De aller fleste av oss har ikke like sterk tro på usynlige makter som nyliberalistisk økonomisk teori. Det finnes varer og tjenester som bør defineres som en rettighet, og ikke fordeles etter en inntektsnøkkel. Omsetning i et marked medfører at kjøpekraften til den enkelte er avgjørende for konsumet. Som kjent er kjøpekraft svært ulikt fordelt mellom land og klasser, og dersom målet er et solidarisk og rettferdig samfunn kan ikke markedet styre. Men hvilke varer og tjenester er det vi snakker om? Den norske velferdsstaten definerer en rekke rettigheter som er unntatt markedets lover. I disse pensjonsreform-tider er det mye snakk om å bevare velferdsstaten og hindre nedbygging av opparbeidede rettigheter. Her til lands er vi vant til at pensjoner ikke utdeles etter markedslogikken hvor inntekt bestemmer seinere utbetaling, og vi er villige til å kjempe mot en slik utvikling. De siste åra har forsvar og vedlikehold av velferdsstaten vært en sentral oppgave. Det finnes få eksempler på det omvendte; varer og tjenester som har blitt fjernet fra markedet og omdøpt til allmenn rettighet. Hvorfor koster det mer penger dersom du har dårlige tenner, enn dårlige knær? Hvorfor investerer vi ikke i mat på skolen til barna våre? Bør grunnleggende rettigheter være fritatt markedet, og hvordan defineres i så fall en grunnleggende rettighet? Definisjonen av velferdsgoder er ulik fra land til land. Sannsynligvis vil halvparten av den amerikanske befolkning definere den skandinaviske velferdsmodellen som kommunisme, mens de rettighetene amerikanerne faktisk har framstår som fantastisk for mange andre grupper. Velferdsmodellen vår ble definert og skapt i årene etter krigen. Norske politikere definerte, sammen med et kobbel av sosialøkonomer, et system med mål om likhet og rettigheter for alle. I dag har markedet tatt over mange av de varer og tjenester som den gang ble unntatt markedslovene. Regulering av for eksempel bolig og kapital forsvant for lenge siden, og stadig flere tjenester privatiseres. Hvor vidt en vare eller tjeneste er utsatt for markedets grep er ikke naturgitt. Graden av markedsstyring er et politisk valg. I Norge er utdanning foreløpig fritatt markedets lover. Alle barn har rett til gratis skole, og høyere utdanning er i praksis åpen for de fleste. Skolebøker og annet utstyr er unntatt markedet fram til barna er 16 år, men deretter må alt kjøpes inn selv. For de som tar steget videre, er høyere utdanning nær sagt gratis, men alt utstyr som kopier og lignende er ikke lenger dekket av fellespotten. Hvem har definert dette, og hvorfor går definisjonene akkurat der? Er du så uheldig å bli utsatt for en ulykke, bør du helst brekke et bein framfor en tann. Sykehuset vil lime deg sammen igjen uten kostnader, så lenge det ikke er snakk om tenner. I Frankrike har de i en årrekke hatt gratis tannlege. Vann defineres av de fleste som en grunnleggende rettighet. Likevel rammes flere og flere områder av vannmangel, og overlates til forhandlinger med kyniske såkalte vannprodusenter. Vann er i ferd med å bli en vare selv om den norske befolkningen ikke opplever dette som en nært forestående fare. Forsiktige ymt om at kanskje mat eller bolig kan vurderes unntatt fra markedet, blir med få unntak møtt med; «Din planleggingssykekommunistsovjetøsteuropaskumlekommunist!» Påstanden om at markedet kan være nyttig i visse tilfeller, vil vekke sinne og frykt i andre miljøer. Det finnes i dag dessverre et smalt diskusjonsrom mellom vedlikehold av velferdsstaten-strategien og total sentralstyring uten et markedselement overhodet. Skal vi skape et økonomisk alternativ må dette rommet åpnes. økonomistudentØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent