Dei nye rørslene er «en elite», slo industritillitsvald Eldar Myhre snart fast. Han visste også at «store deler av de radikale ikke liker folket». Myhre sikta til forakta for det som er harry, som Sputnik, svenskehandel og Sven-Ingvars. Attacs Bente Aasjord erklærte både seg sjølv og Globaliseringskonferansen skuldige: «Hvor mange bønder og fiskere var det der? Jeg tror ikke det var så mange. Hvor mange renholdsarbeidere, barnehageassistenter og fiskeriarbeidere? Det er jo liksom de vi later som om vi snakker på vegne av.»Så det nye engasjementet var kanskje ikkje verdt så mykje, likevel. Dei 1500 i Folkets hus var ikkje så mykje verdt. Ikkje dei 4000 som melde seg inn i Attac heller. Ikkje så mykje verdt som bønder, fiskeriarbeidarar og industritillitsvalde, i alle fall. Relativ overbefolkning«Lik rett til utdanning for alle har skapt en stor middelklasse med høy utdanning i de skandinaviske landene,» uttalte økonomiprofessor Kalle Moene til Aftenposten i august. Og no kjem det eit «opprør fra midten», har Moene rekna ut for Maktutgreiinga. «Akademikerne er blitt sterkere på bekostning av de tradisjonelle fagforeningene i industrien.» Vi får større lønnsskilnader. Middelklassen blir rikare. Dermed vil «oppslutningen om offentlige ordninger bli svekket». Vi vil få «mer privat helsevesen og privat alderstrygd», spår professoren, under overskrifta «Middelklassens makt truer velferdsstaten». Det står visst skrive i stjernene. Middelklassen undergrev velferdsstaten. Sånn er det berre. Exit politisk kamp. Det moderne sosialdemokratiet er modernisert til ære for denne middelklassen. Tony Blair. Jens Stoltenberg. Den tredje veg. Men korleis kan middelklassen vera så sikker på at den vil velferdsstaten til livs, når så mange av desse gruppene kan takka velferdsstaten for at dei i det heile har fått lov å eksistera?