I pressen bølger ordskiftet om hijab. Men vil noen i Orienten befri meg fra en undertrykkende tradisjon? Hver eneste desember måned må jeg tråkke rundt i tettpakkede forretninger hvor drivhuseffekten og dampen fra de snøvåte menneskehordene omkring meg setter lungene mine på alvorlig prøve. Mens jeg titter på ei dokke til en niese som allerede har ti av alt mulig, og sikkert får fem til på julaften, mister jeg en vante på gulvet. Når jeg ser etter den, må jeg bare konstatere at den er ugjenkallelig borte i en svart skog av trampende støvler. Så går jeg på Tanum for å kjøpe kryssordordbok til min far, som har alt. Det skumpes og humpes. Står den på hylla til venstre her? Eller har jeg flyttet meg så venstre er blitt til høyre? Å, skjerfet mitt! Jeg snur meg for å se etter noe grønt, men skjerfet har lidd samme skjebne som vanten. Etter to timer i kassakø, trasker jeg både vanteløs og skjerfløs ut i kulda. Hos en gateselger svir jeg av enda noen sedler til vanter og skjerf, uten å måtte stå i kø. Men på Rimi tilbringer jeg en time foran kassa før de siste grunkene byttes mot pasta, løk og gulrøtter. Etter at den middagen er fortært, blir jeg nødt til å satse på en privat ramadan fram til mors julemiddag. Hvordan har den trygdede trebarnsmoren det? I høst var det så vidt hun kunne skrape sammen til ny madrass til yngstebarnet. På den gamle føyk fjæra alle veier. Sin egen verketann må hun bare leve med. Hvem vil velsigne henne med julegaveforbud?